Eventyret om “el Ratondrito”

Det var en gang ei lita mus, eller “ratoncito”, som bodde i et lite hus i Cañar i Andesfjellene i Ecuador. Den hadde hele huset for seg selv i flere måneder, og spiste og levde som seg hør og bør for ei ekte mus i et tomt hus. Så dukket det til dens fortvilelse opp to husmødre som oppdaget spor etter den lille musa, og den innså at det kanskje ikke var så lurt å bæsje overalt på kjøkkenet sånn at den ble oppdaget så lett.

 

Husmødrene var som regel ikke så mye hjemme i huset, så lille Ratondrito, som husmødrene kalte den, ante fred og ingen fare over endringen i hverdagen. Men en dag kom den ene husmora inn på soverommet akkurat idét Ratondrito var på vei til å finne et nytt sted å drite på. Husmor Ida hylte så fælt at Ratondrito fikk helt vondt i ørene, og han løp så fort han bare kunne for å gjemme seg. Han fant et lurt gjemmested der ingen kunne finne ham, og tenkte at faren var vel over for denne gang og snek seg ut fra gjemmestedet sitt igjen.

Etter noen timer kom plutselig husmor Ida inn på soverommet igjen, og denne gangen hylte hun enda høyere. Ratondrito pilte ut av rommet og inn på badet, men innså at husmora fulgte etter ham. Husmor Ann Kristin hadde lukket døra inn til stua, men det gjorde ikke noe, for Ratondrito hadde enda ikke spist seg så tykk at han ikke fikk plass mellom gulvet og døra. Han skyndte seg under døra og inn i stua, og ble møtt av et høyt hyl fra husmor Ann Kristin. Ratondrito tok sikte mot kjøkkenet, og innså til sin store skrekk at husmødrene fulgte etter ham. Han skrenset og spant på det glatte flisegulvet på kjøkkenet, men klarte i siste liten å svinge inn på et annet soverom og gjemte seg på det beste gjemmestedet han visste om. Der kunne ingen finne ham, og husfreden senket seg nok en gang!

Så ble det natt, og da husmødrene la seg var Ratondrito sulten igjen. Han tok seg en spasertur inn på kjøkkenet, og opp på kjøkkenbenken som han pleide. Der lå det en deilig ostebit oppå noen rare røde småsteiner, og Ratondrito snappet med seg osten og gikk og la seg.

Neste morgen så husmødrene at ostebiten var borte, og la ut enda flere biter. Denne gangen ble småsteinene (rottegift….) lagt oppå osten. I tillegg fant de ei musefelle som de satte klar ved siden av, med ost den også.

 

Så nå venter husmødrene på at lille Ratondrito skal ut på tokt igjen, men foreløpig er ingen mus å se. Husmødrenes plan er å se om det skjer noe de neste dagene, og hvis ikke, har antakelig den første ostebiten også bragt litt gift inn i Ratondritos lille mage. I så tilfelle blir det spennende å se hvor og når det begynner å lukte råtten mus… Og hvis ikke noe mer har skjedd, så sitter de vel og venter enda…

…to be continued if any more action happens….

Snipp snapp snute, så var eventyret kanskje, og forhåpentligvis, ute!

PS: Det anbefales IKKE å leke med rottefeller, ja, ikke musefeller heller nødvendigvis, men spesielt ikke store rottefeller, dersom man ikke kjenner patenten på dem… Det fikk Ann Kristins høyre pekefinger smertefullt erfare her en dag…. Og når jeg sier store, så mener jeg STORE rottefeller…!! Auuuu!!!!!