Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Høytidelig avslutning

Som seg hør og bør på en ordentlig jubileumsfest her til lands, så må det avrundes på høytideligvis med staselige og viktige gjester og god mat. Derfor var blant annet borgermesteren i Tambo, diverse myndighetspersoner, direktør for Normisjon i Ecuador (Åse Røsvik) og flere andre personer invitert til skolen på festlighetenes avslutningsdag mandag 17. oktober. Atle Ølstørn skulle visst også ha en liten andakt, noe han selv fikk vite omtrent en halvtime før startskuddet gikk av, hehe…

For å gjøre en laaaaaaaang (og egentlig ganske kjedelig) formiddag kort, så kan den oppsummeres med at det var mange mange MANGE taler og veldig sterk sol som virkelig brenner i hodebunnen...

Heldigvis hadde vi underholdning i herlige lille Josue og foreldrene hans Cecilia og Silverio

Etterpå ble vi invitert opp i aulaen for å spise, og det ante meg at vi kom til å bli mette… Tidligere hadde jeg nemlig vært nede og pratet med damene som grillet hele 70 (!!!!) marsvin, ørten kyllinger, og et par griser. Og der var det også potetskrelling på HØYT plan! Apropos det å lage mat til masse folk, liksom… Helt vilt!

Oppe i aulaen havnet vi midt på bordet blant alle de viktige personene, selv om vi egentlig hadde mest lyst til å sitte ute i sola med folk flest…

Dessuten visste vi at vi kom til å få LITT store porsjoner med mat der oppe… Og dét stemte! De aller viktigste folka fikk mye grisekjøtt, en halv kylling, og 2-3 marsvin, pluss en haug med ris, salat og poteter.

Jeg og Ida slapp unna med "bare" litt  svinekjøtt, en halv kylling (og her er kyllingene minst på størrelse med ei norsk høne!), og et halvt marsvin hver…  Respektable porsjoner likevel, med andre ord!Jeg fikk hodet. Hurra…!

Det er en solid mengde kjøtt på dette bordet:

Jeg og Ida priser oss lykkelige over at det er fullstendig akseptabelt å ta med maten hjem i en pose hvor det blir for mye. Det er uhøflig å takke nei til maten, det er uhøflig å la den ligge igjen når du drar, men det er på ingen måte uhøflig å ta resten med hjem. Det er rett og slett meningen at man skal ta med mat hjem! Så denne "bittelille" plastposen inneholdt altså det jeg og Ida fikk med oss hjem etter denne dagen… Heftig!

Og med dét var årets store jubileumsfest over på Mushuk Kawsay, og hverdagen var plutselig tilbake med et brak. And I like it!

Ikke mer kosemus i hus (foreløpig…)

Historien om El Ratondrito lever visst videre…

Den første lille Ratondrito forduftet etter vårt lille giftattentat… (Sjekk tidligere blogginnlegg om du er nysgjerrig på hva det betyr.)

Den andre lille Ratondrito kom på besøk noen uker senere, og forsvant på like mystisk vis etter å ha blitt for grådig og gått løs på samme medisinen som den første…

Den tredje lille Ratondrito var visst ei kosemus… Det startet med at husmødrene oppdaget at ostebiten plutselig var borte fra musefella på kjøkkenet. Hvem hadde vært der? Samme natta våknet husmor Ann Kristin av at noe koste med nakken og håret hennes midt på natta. Hun reiste seg fort opp, og kosingen fortsatte nedover mot korsryggen. Husmora hoppet ut av senga fortere enn man skulle tro var mulig, og skrudde på lyset. Hun så ingenting, og ristet løs på alt som ristes kunne i senga. Fremdeles ingenting… Hadde hun drømt alt?

Så løftet hun på en ting som lå i senga ved siden av, og da pilte det ei lita grå mus bort derfra, over senga hennes, hoppet ned på gulvet, spurtet mot døra og forsvant under den. Husmor Ann Kristin løp etter den inn på kjøkkenet, rasende som bare det. "Hvem VÅGER å vekke meg på den måten?", tenkte hun! Hun hørte rasling bak noen plastposer, men fant ut at jakten måtte være over for i natt. Hun fant frem musefella, og satte den klar, og gikk deretter tilbake til senga for å sove. Etter et par timer med litt for høy puls ble hun så trøtt at hun sovnet, men det kan godt hende hun drømte om ei kosete mus…Hvem vet? Dagen etter la i alle fall husmødrene frem mer ost med gift oppå.

Senere samme kveld var det ikke noe ost der. Plutselig ropte plutselig husmor Ida høyt på husmor Ann Kristin, og sa at hun måtte komme inn på rommet til husmor Ida. Der, i hjørnet bak døra, lå den tredje lille Ratondrito. Død!

Og snipp snapp snute, så var eventyret om den tredje lille Ratondrito ute (og han fløy ganske kjapt ut i naturen igjen ved hjelp av et sopebrett).

…men… Den fjerde lille ratondritoen var allerede dagen etter på plass og snappet med seg de to siste ostebitene med gift på…

Etterpå har vi verken sett, hørt, blitt vekket av, eller blitt kost med av noen ratondritoer, men vi venter i spenning på hvem som blir nestemus.

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Talentkveld

På lørdagskvelden var vi egentlig helt skutt etter et veldig langt døgn, men vi måtte jo få med oss den store konsertkvelden, eller såkalt "Noche de Talentos" (Talentkveld). Den startet med at alle fikk hver sin porsjon suppe  og middag først, og jeg blir stadig mer imponert over folks evner til å servere mat til ekstremt mange personer samtidig her!

Deretter startet selve opplegget med et slags møte hvor rektor Jorge på Colegio Biliugüe i Cuenca talte (den skolen var inspirasjonen for å starte Mushuk Kawsay i Tambo), og hvor forsangerne sang med den stemmer, takten og rytmen de selv hadde, hehe… Skolen vår har en tydelig kristen profil, og det er derfor naturlig å ha det som en del av et slikt arrangement.

Deretter startet konsertene, og det var veldig mange ulike kristne grupper som var på scenen. Det var alt fra veldig tradisjonelle kitwcha-kor, til ei rap-gruppe, til mer moderne ecuadoriansk musikk. Jeg likte spesielt ei gruppe som kom fra Guayaquil som het Nuevo Amanecer.

Det aller kjekkeste med hele kvelden var å henge med alle ungdommene. Vi storkoste oss med å stå på rekke eller i ring og hoppe, danse og fjolle rundt. Jeg hadde det rett og slett helt fantastisk kjekt (selv om jeg var totalt pudding etter å ha holdt på sånn i et par timer i strekk, fremdeles på over 3000 meter over havet )!

Det var rett og slett KANONKJEKT!  For en kveld det var!