Caminando

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Høytidelig avslutning

2011-10-28T16:01:00.001+02:00

Som seg hør og bør på en ordentlig jubileumsfest her til lands, så må det avrundes på høytideligvis med staselige og viktige gjester og god mat. Derfor var blant annet borgermesteren i Tambo, diverse myndighetspersoner, direktør for Normisjon i Ecuador (Åse Røsvik) og flere andre personer invitert til skolen på festlighetenes avslutningsdag mandag 17. oktober. Atle Ølstørn skulle visst også ha en liten andakt, noe han selv fikk vite omtrent en halvtime før startskuddet gikk av, hehe…

For å gjøre en laaaaaaaang (og egentlig ganske kjedelig) formiddag kort, så kan den oppsummeres med at det var mange mange MANGE taler og veldig sterk sol som virkelig brenner i hodebunnen...

Heldigvis hadde vi underholdning i herlige lille Josue og foreldrene hans Cecilia og Silverio

Etterpå ble vi invitert opp i aulaen for å spise, og det ante meg at vi kom til å bli mette… Tidligere hadde jeg nemlig vært nede og pratet med damene som grillet hele 70 (!!!!) marsvin, ørten kyllinger, og et par griser. Og der var det også potetskrelling på HØYT plan! Apropos det å lage mat til masse folk, liksom… Helt vilt!

Oppe i aulaen havnet vi midt på bordet blant alle de viktige personene, selv om vi egentlig hadde mest lyst til å sitte ute i sola med folk flest…

Dessuten visste vi at vi kom til å få LITT store porsjoner med mat der oppe… Og dét stemte! De aller viktigste folka fikk mye grisekjøtt, en halv kylling, og 2-3 marsvin, pluss en haug med ris, salat og poteter.

Jeg og Ida slapp unna med "bare" litt svinekjøtt, en halv kylling (og her er kyllingene minst på størrelse med ei norsk høne!), og et halvt marsvin hver… Respektable porsjoner likevel, med andre ord!Jeg fikk hodet. Hurra…!

Det er en solid mengde kjøtt på dette bordet:

Jeg og Ida priser oss lykkelige over at det er fullstendig akseptabelt å ta med maten hjem i en pose hvor det blir for mye. Det er uhøflig å takke nei til maten, det er uhøflig å la den ligge igjen når du drar, men det er på ingen måte uhøflig å ta resten med hjem. Det er rett og slett meningen at man skal ta med mat hjem! Så denne "bittelille" plastposen inneholdt altså det jeg og Ida fikk med oss hjem etter denne dagen… Heftig!

Og med dét var årets store jubileumsfest over på Mushuk Kawsay, og hverdagen var plutselig tilbake med et brak. And I like it!

Ikke mer kosemus i hus (foreløpig…)

2011-10-28T15:55:00.001+02:00

Historien om El Ratondrito lever visst videre…

Den første lille Ratondrito forduftet etter vårt lille giftattentat… (Sjekk tidligere blogginnlegg om du er nysgjerrig på hva det betyr.)

Den andre lille Ratondrito kom på besøk noen uker senere, og forsvant på like mystisk vis etter å ha blitt for grådig og gått løs på samme medisinen som den første…

Den tredje lille Ratondrito var visst ei kosemus… Det startet med at husmødrene oppdaget at ostebiten plutselig var borte fra musefella på kjøkkenet. Hvem hadde vært der? Samme natta våknet husmor Ann Kristin av at noe koste med nakken og håret hennes midt på natta. Hun reiste seg fort opp, og kosingen fortsatte nedover mot korsryggen. Husmora hoppet ut av senga fortere enn man skulle tro var mulig, og skrudde på lyset. Hun så ingenting, og ristet løs på alt som ristes kunne i senga. Fremdeles ingenting… Hadde hun drømt alt?

Så løftet hun på en ting som lå i senga ved siden av, og da pilte det ei lita grå mus bort derfra, over senga hennes, hoppet ned på gulvet, spurtet mot døra og forsvant under den. Husmor Ann Kristin løp etter den inn på kjøkkenet, rasende som bare det. "Hvem VÅGER å vekke meg på den måten?", tenkte hun! Hun hørte rasling bak noen plastposer, men fant ut at jakten måtte være over for i natt. Hun fant frem musefella, og satte den klar, og gikk deretter tilbake til senga for å sove. Etter et par timer med litt for høy puls ble hun så trøtt at hun sovnet, men det kan godt hende hun drømte om ei kosete mus…Hvem vet? Dagen etter la i alle fall husmødrene frem mer ost med gift oppå.

Senere samme kveld var det ikke noe ost der. Plutselig ropte plutselig husmor Ida høyt på husmor Ann Kristin, og sa at hun måtte komme inn på rommet til husmor Ida. Der, i hjørnet bak døra, lå den tredje lille Ratondrito. Død!

Og snipp snapp snute, så var eventyret om den tredje lille Ratondrito ute (og han fløy ganske kjapt ut i naturen igjen ved hjelp av et sopebrett).

…men… Den fjerde lille ratondritoen var allerede dagen etter på plass og snappet med seg de to siste ostebitene med gift på…

Etterpå har vi verken sett, hørt, blitt vekket av, eller blitt kost med av noen ratondritoer, men vi venter i spenning på hvem som blir nestemus.

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Talentkveld

2011-10-28T15:54:00.001+02:00

På lørdagskvelden var vi egentlig helt skutt etter et veldig langt døgn, men vi måtte jo få med oss den store konsertkvelden, eller såkalt "Noche de Talentos" (Talentkveld). Den startet med at alle fikk hver sin porsjon suppe og middag først, og jeg blir stadig mer imponert over folks evner til å servere mat til ekstremt mange personer samtidig her!

Deretter startet selve opplegget med et slags møte hvor rektor Jorge på Colegio Biliugüe i Cuenca talte (den skolen var inspirasjonen for å starte Mushuk Kawsay i Tambo), og hvor forsangerne sang med den stemmer, takten og rytmen de selv hadde, hehe… Skolen vår har en tydelig kristen profil, og det er derfor naturlig å ha det som en del av et slikt arrangement.

Deretter startet konsertene, og det var veldig mange ulike kristne grupper som var på scenen. Det var alt fra veldig tradisjonelle kitwcha-kor, til ei rap-gruppe, til mer moderne ecuadoriansk musikk. Jeg likte spesielt ei gruppe som kom fra Guayaquil som het Nuevo Amanecer.

Det aller kjekkeste med hele kvelden var å henge med alle ungdommene. Vi storkoste oss med å stå på rekke eller i ring og hoppe, danse og fjolle rundt. Jeg hadde det rett og slett helt fantastisk kjekt (selv om jeg var totalt pudding etter å ha holdt på sånn i et par timer i strekk, fremdeles på over 3000 meter over havet )!

Det var rett og slett KANONKJEKT! For en kveld det var!

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Matfestival

2011-10-28T15:51:00.001+02:00

Etter ei natt med litt for lite søvn på grunn av bakingen vår, var det bare å dra seg opp av senga for å komme oss bort til skolen innen det ble for sent. Rannveig hjalp oss med å frakte alt stæsjet vårt dit, og vi fikk rigget oss til en fin liten stand i en krok. Vi pyntet med både gammeldags og moderne vaffeljern, syltetøyglass med tøy på lokket, norsk flagg på veggen bak oss, bok om Norge på spansk, boller og vafler, og ble i grunnen ganske så fornøyde.

Allerede før vi var ferdige med å lage klart alt var det kø for å få kjøpe vafler av oss. Prisen var 10 cents pr. hjerte, og det gikk jammen unna! Allerede klokka 12 var vi tomme, og da hadde vi solgt i ett kjør siden klokka var rundt halv 10 (det sier kanskje litt om hvor masse vafler vi faktisk hadde laget!!!). Bollene gikk det litt tregere med, men vi ble kvitt de fleste gi bort gratis en del mot slutten.

Flere av ungdommene fra ungdomsgruppa var også innom, og Daniel (på bildet over) var i tillegg særdeles hjelpsom med å reklamere heftig for standen vår over mikrofonen.

Nå skal det sies at vi slettes ikke var de eneste som solgte mat der denne dagen. Hele skoleplassen var full av folk som solgte mat fra hele Ecuador, og det var også masse folk innom for å kjøpe. Det var en utrolig koselig dag med masse deilig sol, god stemning, flotte folk, og mye god mat og nye smaker.

Absolutt et vellykket arrangement! Og ut fra rektor Rafaels glis å dømme, så tror jeg vi kan konkludere med at han var enig!

PS: De fleste bildene er tatt av Atle Øltstørn

Den store bakefredagen…

2011-10-28T15:44:00.001+02:00

Lørdag 15. oktober skulle det være matfestival på skolen, og da er det jo stas å kunne by på noe så eksotisk som norsk mat. Det var nok noe sånt de tenkte, og så spurte de pent om ikke Ida og jeg kunne mekke sammen noe snacks. Vi bestemte oss for at vafler måtte jo være midt i blinken, og i tillegg kunne vi jo lage noe boller. Dermed handlet vi inn melk, egg og alt annet vi trengte i stooooore mengder, og fredagskvelden var vi plutselig aktiviserte til langt på natt.

Jeg startet på bolledeigene (jepp, 80 boller..), og klarte i siste liten å redde inn den ene jeg holdt på å ødelegge ved å ikke lese oppskrifta godt nok, og så satte vi dem ut i sola til heving.

Samtidig vasket Ida litt i huset som ikke så UT på grunn av liten tid til rengjøring.

Deretter laget vi maaaaaaaange liter med vaffelrøre (vi ganget oppskrifta med 13…!). Jorge var selvfølgelig også der for å hjelpe oss, og der var jo koselig som alltid! Så satte vi i gang med å steke. Og vi stekte og vi stekte og vi stekte ENDA mer… Og det morsomste er at vi brukte steingamle vaffeljern fra gamle-gamle-GAMLEdager. Og det funka jo utmerket siden vi har gassovn!

Sjekk årstallet!!! 1884!!! WOW!

Og sjekk resultatet på vaffelen her! Fornøyd!

Innimellom all vaffelstekingen trillet vi også ut litt boller, og det ble ca 40 kanelsnurrer og 40 vanlige boller.

Og tro det eller ei, men de ble faktisk ganske så gode (Selv om de selvfølgelig ikke var i nærheten av Victorias boller! Gleder meg til nye bollekalorier på Frogner til våren!)

Fordi vi mildt sagt var helt skutt da vi la oss i halv 2-tiden, gikk det dessverre litt i glemmeboken å ta bilder av alt vi laget denne kvelden, men jeg kan love dere at det var en imponerende produksjon vi stod for! Og enda hadde vi tre liter vaffelrøre igjen som vi lot være å steke fordi det ble natt i heimen. De stekte jeg til fire vaffelglade karer (Saulo, Daniel, Billy og Rubén) etter gudstjenesten på søndagen da Ida hadde latt meg være alene igjen i Cañar mens hun stakk til Cuenca. Tror gutta var fornøyde med å få masse vafler for seg selv .

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Åpen dag på skolen

2011-10-28T15:41:00.001+02:00

Jubileumsfesten ble feiret fordi skolen er 16 år i år (de "glemte" å feire i fjor, så det ble i år i stedet, hehe…), og dermed måtte jo også selve skolen vises frem. Det ble gjort på en glimrende måte ved å ha en åpen dag der alle som ville var inviterte til å stikke innom skolen. De fleste fagene hadde en eller annen form for utstilling, og eleven hadde fordelt de ulike fagene mellom seg slik at det meste skulle bli dekket.

Jeg hadde på forhånd hjulpet jentene i 2. klasse på videregående med å forberede en utstilling om HIV/AIDS på engelsk, og jeg og Ida ble også satt til å hjelpe til med litt andre ting i forhold til engelskfaget som hadde et helt klasserom til sin store utstilling. Der kunne man lære alt fra navnet på kroppsdeler til hvordan man lager kake og fruktsalat. Dessverre tror jeg nok kaka og salaten slo bedre an enn selve oppskrifta, men pytt-pytt.

Videre beveget vi oss litt rundt, og fikk se alt fra hvordan man lager plastelina (eller noe liknende trolldeig), til hvordan man lager alkohol (…), til hvordan man lager en hjemmelaget rakett, til prøve oss på umulige matteoppgaver, til se det nyutstyrte datarommet, til sjekke ut det nye fancy naturfagsutstyret, til se en ekte (og levende!) skorpion, til masse annet gøy!

Ja, hvis jeg ikke var stolt av skolen vår fra før av, så ble jeg det i alle fall etter denne dagen her! Både elever og lærere gjorde en kjempejobb med å vise frem skolen fra sin beste side, og jeg blir glad i hjertet av å tenke på hvor mye ting har forbedret seg bare siden jeg jobbet her for 5 år siden!

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Danzakonkurranse

2011-10-28T15:37:00.001+02:00

En av de store, stolte tradisjonene her i Cañar er å danse de lokale danzas'ene. Det vil si å danse koreograferte danser hvor man også har på seg tradisjonelle klesdrakter. Denne typen dans er også akseptert i luthersk sammenheng her, og dermed var det duket for danza-konkurranse på kveld nummer to av jubileumsfesten. I tillegg hadde Ida fått en særdeles høytidelig invitasjon til å være i dommerpanelet, så dette kunne vi jo ikke gå glipp av. Hun var nok litt nervøs med tanke på at hun ikke visste helt hva hun gikk til, men heldigvis fikk hun selskap av en ukjent fyr, pluss vår gode kamerat Daniel som også var dommer.

Siden konkurransen skulle starte klokka 18 var vi på plass va 18.15. NORDMENN!!! Det hele startet rundt kl 20.00…. At vi aldri lærer! Men mens vi ventet fikk vi tatt litt bilder av elevene som gjorde seg klare til å danse i de flotte draktene sine.

Sååååå dukket endelig publikum opp, og det hele kunne starte.

Mushuk Kawsay deltok med tre dansegrupper, og i tillegg var det to andre grupper på besøk fra andre skoler. Som fortjent var det Mushuk Kawsay som stakk av med alle de tre beste plasseringene, og det var de eldste elevene som vant det hele (der guttene hadde pels-bukser på seg). De var kjempeflinke! Blir helt stolt av de flotte elevene mine!

Det er også verdt å nevne at hele jubileumsfesten ble sendt direkte på nettet slik at familie og venner i USA kunne få med seg festlighetene. Det er nemlig ekstremt mye utvandring fra Ecuador til USA, og størstedelen av elevene har en eller begge foreldrene i utlandet. Flott med teknologi som gjør slikt mulig!

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Idrettsdag

2011-10-28T15:31:00.001+02:00

Jeg ble plutselig fortalt at damelærerne på skolen skulle spille Indoor-kamp mot damer fra en annen skole på morgenen dagen etter Ñusta-kåringen, og det var tydelig at jeg ikke hadde noe annet valg enn å møte opp i treningstøy om morgenen og forberede meg på å måtte spille… Jeg sov ikke godt natta før, for å si det sånn, hehe…

Derfor planla jeg å "forsove" meg, og møtte opp på skolen over en time forsinket til kampen. Til min store fortvilelse tok det enda en halvtime til før kampen var i gang, og jeg havna selvfølgelig på banen! Ecua-tid er og blir Ecua-tid, dessverre for meg…

Etter et kvarter med nytteløs løping på over 3000 meters høyde uten å egentlig ha vært til annet enn bry på banen, fant jeg ut at jeg burde kaste inn håndkleet før jeg ødela lungene mine helt, og jeg klarte dermed å vri meg unna resten av kampen. Dessuten ble jeg angrepet fysisk fra alle kanter av et par av de voldsomme kvinnfolkene på det andre laget, for de hadde tydeligvis bestemt seg for å mose den store hvite jenta, hehe…Kampen tapte vi forresten ganske suverent .

For å hente meg inn igjen ble jeg servert den lokale mais-drikken "Chicha" som minner litt om Tomtebrygg eller noe i den duren. Etter litt tilvending går den an å drikke, hehe…

Senere på dagen skulle elevene spille diverse kamper mot et par andre skoler, og selv om Danylo ikke lenger er elev hos oss ble han med for å redde skolens ære. Dessverre tapte også de kampene, og det ble ingen finale på dem, men Danylo skal ha credit for å ha den kuleste fotballdrakten, eller hva sier dere Odd-fans?

Elev-kampene ble spilt på den nye, ordentlige fotballbanen i Tambo, og jeg er i det minste glad for å slippe å løpe rundt der. Hadde omkommet etter en halv banelengde!

Silverio var som alltid på plass, og lekte kaptein på sidelinja helt til han endte opp som trener for gutta under kampen i stedet.

Jeg slo meg godt til ro med å være publikum sammen med flere av jentene, og trives fremdeles best ved siden av banen, ikke på den!

Jubileumsfest på Mushuk Kawsay: Ñusta-kåring

2011-10-28T15:28:00.001+02:00

Etter en svært lang reisedag i buss fra Puerto López til Cañar, endte jeg opp med å spasere rett inn i den første av flere festkvelder under jubileumsfeiringen til skolen jeg jobber på, Mushuk Kawsay. Onsdag 12. oktober startet festlighetene, og det hele varte helt til mandag 17. oktober. Snakk om å feire mange dager til ende!

Denne onsdagskvelden skulle årets Ñusta'er kåres, det vil si skolens representative "prinsesser". Det innbar at de 6 kandidatene blant annet skulle danse ulike tradisjonelle danser, vise frem diverse klesdrakter fra ulike regioner i Ecuador, svare på spørsmål, og presentere seg selv på spansk, kitchwa og engelsk (sistnevnte hjalp jeg dem på forhånd med å øve på). Det er rett og slett en slags skjønnhetskonkurranse, og dette konseptet er VELDIG utbredt her i landet. Er litt i tvil om jeg syns det er helt greit å holde på sånn med små barn (for de starter fra første klasse noen ganger…), men sånn er det nå man gjør ting her. Her er noen bilder av de fine jentene:

Så var det tid for å kåre vinneren, og dommerpanelet stemte fram tre vinnere. I midten av dommerne sitter fjorårets hoved-Ñusta.

Jenta som står i midten ble hovedvinneren, og dermed skolens fremste Ñusta i år. Hun til venstre i bildet (Miriam) kom på 2. plass, og Carmen (til høyre) kom på 3. plass. Det var fjorårets Ñusta som gav videre septeret og tiaraen til den nye vinneren.

Rektor Rafael er her sammen med Manuel og skolens inspektør, og de er godt fornøyde med kveldens arrangement:

Jeg fikk vært mye sammen med ungdommene i løpet av jubileumsdagene, ogpå onsdagen hang jeg mest sammen med denne flotte gjengen. Fra venstre på første bilde har vi Marta, Sara, Rubén og Daniel, og på bilde nummer to er det Marta og Daniel som er linselus.

Mot slutten av kvelden spilte en annen av kompisene våre fra ungdomsarbeidet, Danylo, og bandet hans noen sanger. Og det gikk rett og slett så langt at det ble par-dansing ute på skoleområdet! Dét har blitt litt omdiskutert i ettertid, for her i området er ikke dansing noe som skal foregå på i kristen regi (med mindre det er tradisjonelle oppvisnings-danser eller i forbindelse med lovsang). Vi storkoste oss i alle fall, og man må jo bare flire litt når en av mine 16 år gamle elever (Alejandro) insisterer på å få danse med meg. Moro var det jammen også, gitt!

I strandbyen Puerto López

2011-10-18T23:01:00.001+02:00

Av en eller annen grunn er vi alltid uheldige med været når vi drar til strendene her i landet. Det fikk vi nok en gang erfare da vi reiste til den berømte kystbyen Puerto López. Den ligger i Ecuadors eneste kyst-nasjonalpark, og er kjent fordi man kan se hvaler der store deler av året. Dessuten ligger den en times båttur fra ei øy som heter Isla de la Plata, også kjent som "Galapagos for de fattige". Der kan man se en del av dyrelivet man også finner på Galapagos, og er et populært reisemål for turister som ikke tar den lange (og mye dyrere) ferien på Galapagosøyene. Galapagos er forresten også en del av Ecuador, for dem som ikke visste det.

På grunn av kald vind, skyer og til dels også litt regn, ble det null soling på oss, men vi fikk da likevel spasert litt på stranda.

I tillegg kjøpte Ida volleyball som kunne få litt varme i oss, og vi fikk med oss en liten knall av en servitør som het Boris som også joinet da vi spilte.

Dessuten er en av de store gledene ved kysten at vi kan spise masse deilig sjømat. Hvis det er noe de er eksperter på der, så er det nettopp dét! Og så må man jo bare knise og fnise litt når det plutselig dukker opp et par herremenn som synger romantiske sanger for oss mens vi spiser middag på kvelden…

Siden vi først var i Puerto López valgte vi å slenge oss rundt og hoppe i en liten båt for å se om vi fikk sett noen hvaler ute på havet. Dessverre var vi ikke så heldige, og det eneste vi fikk sett var noen hoppende fisker, de berømte blåfotede fuglene som også finnes på Galapagos, et par krabber og litt for høye bølger. Resultatet ble at formen var så som så da vi endelig kom til land igjen, og det kan nok tenkes at et par fisker også fikk seg litt ekstra kveldsmat etter at det ble vanskelig å holde på dagens middag for en av turdeltakerne, hehe… Heldigvis var jeg en av dem som overlevde turen best, for jeg ble ikke såååå kvalm.

Den største gleden ved dagene i Puerto López var utvilsomt hotellet. Hotell Mandála kan i aller høyeste grad anbefales. Det lå på enden av stranda, og vi fikk våre egne hytter med hengekøyer og sittegruppe på verandaen.

Også innendørs må jeg ta av meg hatten for hvor gjennomført det hele var, og det er helt klart det fineste stedet jeg har sovet på i Ecuador! Absolutt verdt hele 20 doller pr. natt!

Dessuten var hotellområdet en eneste stor tropisk hage med massevis av blomster på alle kanter.

I selve hovedbygget til hotellet var det fullt av all verdens spill, instrumenter, og ting og tang, og vi måtte jo selvfølgelig teste Twister.

Alt i alt var vel selve Puerto López litt skuffende pga dårlig vær, men vi hadde det likevel veldig morsomt, og storkoste oss i hverandres selskap. Dette bildet er av den siste middagen vi hadde sammen, for dagen etter reiste jeg opp til Cañar igjen, og Ida kom opp en dag senere. Besøket drog hjem til Norge igjen på lørdag, så nå er Ida stuck med bare meg igjen!

Helg i Cañar for besøket

2011-10-18T22:55:00.001+02:00

Ida og jeg skulle som vanlig på ungdomsgruppa den lørdagen da gjengen var på besøk hos oss, og de hadde lyst til å være med dit. Vi lekte en del leker med ungdommene, og det er artig når kroppsspråk, latter og smil kan skape en slags relasjon mellom mennesker som ikke snakker samme språk.

Så var det selvfølgelig andaktssamling, og etterpå ble noen av oss igjen for å spille litt 'indoor' mens resten reiste hjem for å mekke sammen masse pizza til lørdagskvelden.

På søndagen ble gjengen også med opp i kitchwa-kirken, og vi jentene tok rett og slett mot til oss og spaserte frem for å synge "Navnet Jesus" som et "número especial", som er en del på slutten gudstjenesten hvor folk kan gå fram for å synge, spille, vitne el.l. Tror folk syns det var kjekt at nordmennene også endelig våget seg fram på scenen, hehe…

Som vanlig møtte vi også en del av ungdommene i kirka, og her er den kule gjengen Jonathan, Jonathan (ja, det er to av dem), Danylo, Saulo og Karolina:

Senere på søndagen fikk vi omsider kommet oss om bord på en buss ned mot Guayaquil, og pga mangel på ledige seter endte jeg og Ida opp med å sitte framme hos sjåføren i 2-3 timer. Sjåføren og hjelperen hans har liksom et eget lite rom fremst i bussen som er adskilt fra passasjerene, så vi hadde hendene fulle med å prøve å unngå diverse invitasjoner fra sjåføren. Jeg ble blant annet tilbudt gratis tur til Galapagos… Og det var, i følge sjåføren på over 4o år, på ingen måte noe problem at jeg har kjæreste, for han er jo ikke her i landet…Heldigvis kom vi oss trygt frem til Guayaquil til slutt, og Einar har ikke fått en ekstra konkurrent i han der fyren.

Marsvin-middag hos naboene

2011-10-18T22:49:00.001+02:00

Det er ikke lov å dra fra Cañar uten å ha smakt marsvin (eller "cuy), som jo er områdets mest eksklusive og tradisjonelle mat. Dermed avtalte vi med tanten og onkelen til barna som pleier å besøke oss at vi skulle opp til dem og spise cuy. Det stakkars besøket fra Norge hadde ikke annet valg enn å måtte teste Ecuadors nasjonalrett, og selv om de nok var litt skeptiske tror jeg de fleste syns det smakte helt greit.

På grunn av litt dårlig tid for kokka Antuka, ble dyrene stekt i stekeovnen (er best når de grilles…), men det smakte godt likevel. Dessuten fikk vi jo også kylling, poteter, ris, 'mote' (en type mais) og i tillegg humitas til kaffen etterpå, så vi var relativt stappmette alle sammen da vi gikk hjem.

Etterpå ble vi med ungene ut for å se på dyrene deres, og vi fikk se alt fra marsvin til kaniner til katter til hunder til gjess til et pinnsvin. Dessuten var det jo som alltid veldig kjekt å henge med Ester, Ricardo og Jorge igjen.

Bytur i Cañar sentrum

2011-10-18T22:43:00.001+02:00

Vi måtte jo selvfølgelig vise frem den flotte byen Cañar til gjengen mens de var her, og dermed tok vi en tur opp til sentrum for å tilbringe noen timer der. Vi ruslet litt rundt i gatene, stakk innom markedet, spiste is på en fancy pizzarestaurant ved parken, og nøt byen vår.

Etterpå gikk vi hjem igjen for å varme oss i heimen, plukket fra hverandre den svære kyllingen vi hadde kjøpt med oss, og laget "pollo con cola" (kylling kokt i bl.a. Coca Cola) til middag. Kjempegodt!

Koselig med besøk i heimen!

Norgesbesøket på Mushuk Kawsay

2011-10-18T22:37:00.001+02:00

Siden gjengen fra Norge først var på plass i Cañar, skulle det jo bare mangle at de fikk besøke skolen Ida og jeg jobber på. Der fikk de lov til å bli med inn i en av undervisningstimene jeg skulle ha med den enorme klassen på nesten 40 elever, og dermed endte jeg opp med et par bilder av meg selv in action:

Etterpå ble de selvfølgelig invitert på te og kaffe i aulaen, og med dét følger jo tradisjonell kaffemat som 'empanadas' (nam-nam!) og 'humitas' (søt maismasse innrullet i blader).

I tillegg fikk vi engasjert de to dataingeniørene Lidvar og Morten til å hjelpe vår venn/veterinær/kollega Silverio med å innstallere programvaren til et helt nytt og fancy mikroskop skolen fikk donert for noen uker siden.

Samtidig underholdt disse tre sjarmørene oss:

Den kule 6-åringen til høyre heter Josue, og er sønnen til Silverio. Og hjelpemeg, så herlig og morsom den lille karen er!!! Jeg vil ha ham med meg hjem!

Home sweet home!

2011-10-06T15:43:00.001+02:00

Tirsdag kveld kom vi endelig hjem igjen til Cañar, – denne gangen med Norges-besøket vårt på slepet. Guttene skal sove hjemme hos Rannveig og Atle, mens jentene har fått hver sin seng hjemme hos meg og Ida. Da vi kom hjem ble vi som vanlig møtt av fantastiske Jorge og Ricardo som ble med inn for å spille spill og spise middag hos oss.

VELDIG koselig å se dem igjen!

Jeg liker SVÆRT godt at vi er tilbake i Cañar!!!

Hoppla i Baños!

2011-10-05T20:23:00.001+02:00

Etter å ha vært med noen av Casa Gabriel-guttene på gudstjeneste i pinsekirken de går i i Quito, og spist en porsjon av en hel grillet gris (!), drog vi av gårde til Baños.

Baños er en liten by som ligger litt inn mot jungel-siden av Ecuador, og er et av landets største turiststeder. Den ligger ved foten av en de mest aktive vulkanene i Ecuador, og senest da jeg bodde her i 2007 ble hele Baños evakuert pga vulkanutbrudd.

I Baños kan man teste ut et mangfold av aktiviteter, blant annet rafting, turgåing, hesteridning, pendelhopp, taubaner over dype elvedjup… Ja, det er hit man drar hvis man liker å leke seg i det naturen har å by på.

Vi valgte å tilbringe fire timer på hesteryggen, og det angrer vi ikke på i ettertid!

Det var knallgøy, og vi hadde tidenes koseligste guide som het Jaime. Vi red ganske mye, og det var kjekt å kjenne at jeg ikke var redd til tross for at vi beveget oss på ganske trange og smale stier midt ute i skauen til tider. Veldig gøy at guiden lot oss få ha såpass mye kontroll og ansvar selv, for da føler man at man får det bedre til!

På slutten stilte vi oss opp for at guiden skulle ta bilde av oss på hesteryggen, men da plutselig snublet ham bakover og langet pladask på ryggen. Det var veldig morsomt, og vi lo så vi gråt!

En tur på hesteryggen kan absolutt anbefales! Og for å bøte på rumpesmerten man føler på etterpå, valgte vi å spandere på oss en times massasje, hvilket var HELT fantastisk! Baños er jammen et flott sted!

Den mystiske restauranten på toppen av hovedstaden

2011-10-05T20:18:00.001+02:00

Ida påstod hun visste om en flott restaurant i Gamlebyen i Quito hvor man kan sitte på taket og kikke utover hele byen. Vi fant til slutt stedet hvor navnet på restauranten stod, og vi gikk inn på "La Vista Hermosa". Inne ble vi møtt av en heis som ikke gav liv fra seg, og gi begynte å labbe oppover trappene som det egentlig stod et skilt foran. Etter aaaaaltfor mange etasjer oppover stod vi til slutt foran ei stengt dør, og vurderte sterkt å snu nesen nedover igjen.

Siden Ida var overbevist om at det VAR en restaurant der, våget hun seg på å åpne døra, og jammen åpenbarte det seg en kjempefin restaurant der! Vi havnet så klart på taket, og koste oss der med kaffe, kaker og annet digg (pluss kakao med ost oppi… spesielt…!).

Da vi skulle ned igjen, viste det seg at heisen var manuelt styrt av en fancy heismann, og det var jo selvfølgelig derfor det virket som den var ute av drift på vei oppover.

Jeg var den heldige som fikk lov å styre heisen på vei nedover igjen! TjohooO!!

Midten av verden

2011-10-05T20:07:00.001+02:00

Som ekte turister i Quito, måtte vi jo selvfølgelig ta en tur til Mitad del Mundo, eller Midten av Verden, som man kaller stedet hvor ekvatorlinja markeres. Det var inkaene som opprinnelig regnet seg fram til stedet, og de traff imponerende nøyaktig. Det egentlige ekvatorpunktet ligger 200 meter unna monumentet, og det er litt usikkert om feilen skyldes feil utregning eller at jordens akse har endret seg gjennom årene, men uansett vil jeg påstå av det var imponerende av inkane å treffe såpass nærme! Og selvfølgelig måtte vi jo ta de obligatoriske Mitad-del-Mundo-bildene:

Dessuten lekte vi litt med noen lamaer som holdt på å løpe oss ned, og noen tok også turen opp i selve monument-tårnet for å sjekke utsikten.

Jeg har vært oppe i tårnet tidligere, og valgte heller å bli igjen på bakken for å prøve å ringe hjem til hjemlandet.

Siden en viss bussjåfør var på jobb akkurat da, gikk samtalen heller hjem til Sandnes, så that's too bad for you, Einar, - and good for you, mum. Koselig var det jo uansett

Flytur til Quito for å møte Norge-besøket

2011-10-05T20:06:00.001+02:00

En gang må være den første for alt, og fredag var dagen da jeg for første gang skulle ta innenlandsfly i Ecuador. Turen gikk fra Cuenca til Quito, og selve flytiden varte bare i 35 minutter. Det er jo på en måte litt mindre enn 8 timer i buss… Men så kostet det jo nesten 8 ganger så mye, så jeg tror jeg holder meg til buss neste gang .

Da vi kom fram til Quito var det blitt kveld, og det er et imponerende syn å fly inn over hovedstaden før man lander MIDT i sentrum.

Grunnen til at vi tok fly var for å rekke fram i tide til å møte det ankommende Norges-besøket. Ida ventet besøk av 5 venner fra Bergen, og etter å ha blitt kjent med en av flyplassvaktene mens vi ventet, kunne vi endelig ønske gjengen hjertelig velkommen til Ecuador.

Her har vi Ida med (f.v) Kristine, Renate, Morten, Rannveig og Lidvar:

Veldig koselig med besøk, og vi gleder oss til to kjekke uker sammen med gjengen. Det blir blant annet en del reising rundt omkring i landet, og det blir gøy!

Perfekt 24-årsdag i Cañar!

2011-10-05T20:02:00.001+02:00

På torsdag 29. september fylte jeg hele 24 år, og det gikk ikke helt ubemerket hen. Det startet med at Ida disket opp med en deilig frokost før vi som vanlig raste ut av døra for å rekke jobb.

På jobb ble jeg bedt pent av rektor om å bli igjen litt etter at jeg egentlig var ferdig med mine undervisningstimer, og det ante meg at noe var på gang. Det viste seg fort at de hadde kjøpt inn ei svær bløtkake til meg, og jeg slapp dermed ikke unna den typiske ecuadorianske kaketradisjonen. Den innebærer at man først synger for bursdagsbarnet (i mitt tilfelle ble det sang på spansk, engelsk og kitchwa), og dermed skal bursdagsbarnet ta den første biten av kaka ved å spise rett fra kaka med munnen.

Som seg hør og bør fikk jeg selvfølgelig litt "hjelp" av en kollega som dyttet ansiktet mitt GODT ned i kaka, og sånn så jeg ut etterpå. KAKE over alt!

Kaka var forresten kjempegod, og det var veldig kjekt at de hadde tatt seg bryet med å få tak i den! Likevel er jeg fremdeles relativt ferdig med bløtkaker for ei stund etter å ha blitt servert to ENORME stykker.

Etter jobb var det bare å slenge seg på første buss hjem, og rydde og vaske og bake klart til bursdagsfesten skulle starte. Jorge, Ricardo og Ester var tidlig på plass, og hjalp oss med å pynte i heimen (dvs. strø bitte-bitte-bitte-små fargede papirbiter utover HEEEELE stuegulvet… sukk…).

Fra klokka 16.30 og utover kom den ene etter den andre på besøk, og vi ble til slutt en god gjeng. Det var altså "barna våre", en del av ungdommene fra ungdomsarbeidet, pluss Rannveig og Atle som var innom. Veldig koselig kveld, og vi storkoste oss med kaker, søtsaker og godt selskap!

Og i mangel på en ordentlig bløtkake å stappe hodet mitt ned i, så fant de ut at en tallerken med vanlig krem kunne gjør nytten. Syns det holdt med én gang om dagen, jeg… Smykket jeg har på meg var en gave fra Danylo.

Utover kvelden ble det mye leking og moro, og vi lo mye alle sammen.

Dessuten holdt jeg på å vinne over flere av guttene i håndbak, hihi…! Både Saulo og Daniel ble nok litt overrasket da de skulle slå meg "lett". Godt å se at kvelds-styrketreningen vi driver med (JA, seriøst!) gjør nytten . Neste gang skal jeg vinne!

Ungdommene ble lenge hos oss, og det ble ganske så seint før de endelig drog hjemover. Dagen derpå på jobb ble derfor rimelig hard, men det var i aller høyeste grad verdt det, for jeg hadde en helt perfekt bursdag i Cañar! Jeg storkoste meg, og det ER så gøy å være med ungdommene.

Livet er helt strålende i Ecuador akkurat nå! Love it!

Kjempekoselig gjensyn med familien Valbø!

2011-09-28T20:34:00.001+02:00

For tre uker siden dukket også familien Valbø opp i Ecuador. Ingunn, Bjørnar og deres nydelige lille datter Sofie på ett år skal bo her i fire år mens de er misjonærer for Misjonsalliansen i Guayaquil. Etter et par mislykkede forsøk på å få til å møtes tidligere, fikk vi endelig truffet dem før vi reiste opp igjen til fjellet på tirsdagskvelden.

Ida og jeg var heldige og fikk besøke Bjørnar og Sofie hjemme hos dem mens mamma Ingunn var på språkskolen.

De har fått seg et kjempefint hus med hele fire baderom. Til og med lille Sofie har eget bad, hehe… Vi fikk også tid til å nyte det fantastisk deilige bassenget de har i hagen. LUKSUS!

Og lille Sofie elsker å bade, så det var en fryd å leke med henne i vannet. Kjempesøt! Det kjekkeste var å plaske i vannet sånn at det sprutet over alt!

Og som om ikke dét var nok, så har de selvfølgelig hengekøyer i hagen også. DIGG!!! (Og ja, jeg HAR klær på meg…!)

Ikke feil å nyte livet sånn en tirsdags ettermiddag!

Senere på dagen hentet vi Ingunn på Casa Alianza, og så dro vi til kjøpesenteret Mall del Sol hvor vi spiste middag før jeg og Ida reiste med bussen opp til Cañar igjen. Det var kjempekjekt å treffe the Valbø's igjen, og vi gleder oss til neste gang! =)

Salinas

2011-09-28T20:32:00.001+02:00

Som dere har kunnet lese før, ramlet vi altså ned fra fjellet og endte opp på stranda i Salinas et par dager. På veien ned fikk jeg forresten i meg en kjempedigg choclo (en type mais) med ost. NAM!!! =)

Det var utrolig deilig å komme ned til varmen igjen, selv om det ikke ble ordentlig sol før det var på tide for oss å forlate stedet igjen. Likevel fikk vi mye farge mellom skydottene, og jeg tror kanskje det var det beste at vi ikke ble helt grillet.

Så nå har vi fått slappet av med strand, sol og god mat, og er klare for ny innsats oppe i fjellet!

Flotte ungdommer på impulsivt middagsselskap

2011-09-28T20:29:00.001+02:00

Etter ungdomssamlingen på lørdag ble vi med en del av gjengen til en slags idrettspark oppe i Tambo. Der skulle de spille fotball på en bane med tak over siden det regner både hunder og katter den ettermiddagen, og vi joinet dem. Først slo vi i hjel litt ventetid på at banen skulle bli ledig med å spille litt volleyball.

Noen testet også ut om barneevnene på lekeplassen fremdeles var i live.

Jeg har dessverre ikke noe bilde av selve fotballspillingen, og grunnen er faktisk at jeg selv var med på banen… Tro det eller ei! Men at det er et håpløst prosjekt å få meg til å fungere ute på en fotballbane, det er og blir en faktaopplysning…! Gøy var det uansett, og jeg kan nok en gang bekrefte at det er dritslitsomt å løpe rundt oppe i en høyde på over 3000 moh. Høydetrening delux!

Etter at vi var ferdige å spille, foreslo jeg og Ida at folk kunne bli med hjem til oss, og etter at det var avklart med foreldre og besteforeldre at det var greit, dro vi hjem til oss for å lage spaghetti til 13 personer. Heldigvis var det også noen andre jenter med, så Ida og Magdalena tok kjøkkenansvaret mens gutta hang i stua.

Jeg virret vel egentlig mest frem og tilbake, og jobbet også litt med å friskmelde ovnen vår etter at en eller annen luring hadde fikset litt på spjeld-håndtaket sånn at vi holdt på å røyke oss selv ut av huset ei stund. Dessuten tok jeg ansvar for å dokumentere kvelden, så her har dere noen få av bildene vi sitter igjen med:

Moroklumpene Moises og Daniel vet både hvordan man skal le og hvordan man får andre til å le

Middag ble det nå i alle fall til slutt, og godt var det også. Vi fikk i stand et ordentlig langbord midt i stua, og selv om halvparten av gjestene hadde det fryktelig moro med å snakke quichua (som er et språk jeg kan ca 5 ord av totalt…), var det kjempegod stemning. Det er en veldig lattermild gjeng vi henger med, så det var en utrolig kjekk kveld. Dessuten tok det helt av da folk fyrte i gang med en "flasketuten-peker-på"-variant av "nødt eller sannhet" senere på kvelden. Så nå vet vi mye interessant og morsomt om hverandre, hehe…

Lørdagskvelden ble kort oppsummert KJEMPEKJEKK, og jeg storkoser meg sammen med disse fantastisk morsomme ungdommene!

Glede på skolen

2011-09-28T20:27:00.001+02:00

Nå begynner jeg å komme litt mer inn i jobben som engelsklærer, selv om jeg som oftest ender opp som en slags hjelpelærer. Dessuten er det veldig stor forskjell på klassene, – alt fra 6 til 40 elever… Det sier seg selv at 40 elever i ett og samme klasserom funker ganske dårlig, så det er en SLITSOM klasse…! Da er det hakket mer behagelig med 6 elever.

På bildet under har jeg og rektor (og engelsklærer) Rafael en time med den minste klassen, som også er det høyeste klassetrinnet på skolen. Disse elevene er forhåpentligvis klare for universitetet til neste år.

På jobb på fredag ble plutselig en av timene mine avbrutt av at det ringte i skoleklokkene, og det viste seg at skolen skulle tildeles en haug med utstyr til fysikk, kjemi og biologi, og noen bøker til andre fag, og dermed var det stor fest og glede og tydeligvis ingen grunn til videre undervisning den dagen.

Alle elevene stilte opp ute i skolegården, og folka fra myndighetene som delte ut eskene med alt det spennende innholdet sa masse fine ord mens det begynte å regne så smått fra oven.

Papirer ble undertegnet, og det var tydelig at dette var en stor hendelse. Det er veldig kjekt at skolen stadig får nye hjelpemidler til å drive videre arbeidet! Tidligere samme uke fikk de også flere nye PCer, så nå begynner det virkelig å ta seg opp.

Etter selve utdelingen virret elevene bare rundt omkring mens lærerne tok seg av åpningen av de nye eskene. De gikk raskt løs på å bygge sammen et skjelett fra ei av eskene, og jeg tror jammen lærerne koste seg i både bøtter og spann med det.

Veterinær Silverio syns nok også det var litt stas å få leke seg litt med det nye utstyret

Rektor Rafael var kjempefornøyd med skolens nye naturfagsutstyr, og smilte fra øre til øre

Elevene ble stående og kikke inn gjennom vinduet for å prøve å få med seg hva som skjedde, hehe…

En god og gledelig start på helga, med andre ord!

Stranddager igjen!

2011-09-26T04:12:00.000+02:00

Oh yes, vi er tilbake i varmen et par dager, og planlegger å nyte ei forhåpentligvis eksisterende sol i morgen. Stedet heter Salinas, og ligger et par timer vest for Guayaquil. Her blir vi til tirsdag, for da må vi tilbake til Cañar for å rekke jobben på onsdag igjen.

Det er foreløpig vanskelig å vite hvor varmt og godt det er her, for vi kom utpå kvelden i dag, men vi håper på det beste. Det var i alle fall 18 grader klokka 19 i kveld, så helt ille kan det vel neppe bli :P

Hører rykter om at det har regnet litt i Norge...? Det har det gjort i Cañar også de siste to kveldene, og en vaskebalje fanger forhåpentligvis opp mesteparten av det som lekker gjennom det fantastisk godt vedlikeholdte taket vårt...

Heldigvis kunne vi raskt og enkelt rømme til varmen og stranda i stedet, så det blir deilig med et par dager her nede ved kysten igjen! :)

Kos dere hjemme i kulden... Winter is coming up over there, hørte jeg noen sa...? ;)

Vår veterinærkollega Silverio to the rescue!

2011-09-24T19:34:00.001+02:00

Siden vi nå er mektig leie av å høre på dunking, skraping, løping og bråking fra taket vårt på grunn av de tidligere nevnte pungrevene (eller "huachacas", som de heter her), og de nå i tillegg har begynt å tisse ned gjennom taket vårt fant vi ut at det var på tide å gå drastisk til verks.

Heldigvis har vi en fantastisk flott kollega og venn som heter Silverio. Han jobber for tiden som matte- og tegningslærer på skolen vår, men er egentlig utdannet veterinær. I tillegg er han en av deltakerne på bibelkurset til IBLE, og han er forhåpentligvis en av kirkas fremtidige ledere her. Her er et bilde av ham og hans aldeles fantastisk nydelige sønn Josue. Josue kunne jeg nesten spist opp fordi han er så søt!

Siden Silverio er veterinær har han både peiling på og tilgang til en del saker og ting som andre folk ikke pleier å ha så lett for å få tak i. Så når han tilbyr seg å hjelpe oss med husdyrproblemene våre, så takker vi ikke nei!

Klokka 9 i morges kom han derfor hjem til oss med et par flasker med gift og ei sprøyte. Dette mikset han sammen i sprøyta, og sprøytet det inn i noen egg.

Deretter krøp han opp i taket vårt, hvor det tydelig var masse spor av at pungrevene hadde hatt fest uten å rydde opp etter seg etterpå…

Silverio krøket seg rundt oppe i taket og plasserte litt egg her og der, også over rommet mitt (hvor de tydeligvis har hatt stua si…).

Silverio håndterte saken som et ekte mannfolk, og da måtte jo jeg og Ida være ekte kvinnfolk og diske opp med frokost til ham etterpå. Han syns nok det var litt rart å putte grønnsaker som agurk og paprika på skiva, men spiste da opp maten. Det var han selv som ba meg om å lage ei ekte norsk brødskive til ham, så da fikk han som bestilt

Så gjenstår det å se om det plutselig kryr av døde dyr oppe i taket vårt… Og sprøyta ligger klar her hjemme til neste gang de livner til…

TAKK FOR HJELPEN, SILVERIO!

PS: Vi har visst mange venner her hjemme, for i går møtte vi på enda ei mus på kjøkkenet… Forhåpentligvis gjorde litt rottegift på en ostebit susen også denne gangen, for den var i allefall borte i morges!

Tissetrengt?

2011-09-23T15:27:00.001+02:00

Som dere kanskje har skjønt, så bor vi ikke helt alene her i leiligheten. Det er både den ene og den andre varianten av dyr og insekter som forviller seg inn til oss. I tillegg til de som allerede er nevnt i tidligere blogginnlegg her, kan jeg nå tilføye at pungrevene (ikke pungrottene, nei… REVENE) fremdeles lever i beste velgående her. Jeg har enda ikka sett en med mine egne øyne, men ryktene sier at de ser ut som enorme rotter. De ble jeg kjent med da jeg bodde her noen måneder i 06/07, og historiene om at de tisset gjennom taket vårt er nok velkjente for flere.

Vi har hørt mye til dem de siste ukene fordi de kravler og bråker oppe i taket vårt hver eneste kveld, og særlig rett over hodet mitt på soverommet. Tror de kryper opp via takrenna utenfor, men det høres ut som de er inne på rommet mitt! Jeg våkner av dem flere ganger om natta, og det begynner å bli bra irriterende…

Heldigvis har de så langt holdt seg for gode til å tisse ned på oss, og vi har tenkt at så lenge de ikke driver med sånt er det forsåvidt greit at de herjer rundt her. Dessverre tok denne husfreden slutt onsdag kveld, for da dryppet det plutselig tiss ned fra taket inne på soverommet mitt…

Jeg vet ikke om dere ser det så godt, men bildet over viser altså lakenet på den andre halvdelen av dobbeltsenga jeg sover i… En deilig lysegul flekk på ca 20 cm i diameter pryder nå det tidligere rene og hvite lakenet, akkurat der hvor ei pute normalt ville befinne seg dersom noen sov der... Flaks for meg at jeg valgte rett side å sove på, men hvor lenge flaksen varer, – ja, det vil vel vise seg…….

Groggy señora…?

2011-09-23T15:25:00.001+02:00

Takket være et svimlende og tungt hode fant jeg ut at det var lurest å holde meg hjemme fra jobb på torsdag, og i samme slengen klarte jeg å gå glipp av feiringen av at skolen ble tildelt flere datamaskiner. I stedet satt jeg hjemme og kjedet meg med kabal på min egen laptop. Heldigvis kom formen seg utover dagen, og i dag er jeg i tipp-topp stand igjen!

På ettermiddagen i går ble jeg likevel, grunnet grønnsaksmangel i heimen, nødt til å joine Ida opp i Cañar en tur for å handle det nødvendige, selv om jeg var ganske så groggy. Da jeg skulle betale i kassen var det en fyr som ble irritert og mente at han stod foran meg i køen. Kassadamen sa da høflig til ham: “Nei, fruen her var først i køen”… FRUEN??!!! Señora, liksom?! Nei takke meg til, – jeg er da fremdeles señorita (altså frøken)!

Dessverre er nettopp dette en av de største forskjellene fra første gang jeg bodde her i landet. For 5 år siden var det så godt som gjennomført at jeg ble kalt señorita. Plutselig kalles jeg nå señora i over halvparten av tilfellene… Blitt gammel, lissom?! Aiaiaiiiii……

Nydelig herremann som tar med blomster hjem

2011-09-23T15:23:00.001+02:00

Vår gode venn Jorge har skjønt det! Da vi laget middag i går, fikk han i oppgave å dekke på bordet, og det gjorde han med stil. På bordet stod det plutselig tallerkener, glass, bestikk, servietter og tente lys, og som prikken over i’en gikk han ut i hagen og plukket noen fine blomster til oss. Gjett om han vet å smelte pikehjerter! Synd han bare er 10 år…

Kjekke menn!

2011-09-21T19:57:00.001+02:00

Det er ingen hemmelighet at det er mange kjekke mannfolk her, men noen av de kuleste jeg har sett er disse fire kompisene på en benk i Tambo:

KJEMPESØTE!!!

Glaaaaade jul!! Eller…?

2011-09-21T19:56:00.001+02:00

Man kan klage mye på at det er for tidlig å selge julemarsipan i oktober i norske matbutikker, men her i Ecuador fungerer omtrent hele høsten som en eneste stor oppladning til jula… Og når alt kommer til alt, så er faktisk ikke selve julefeiringen noen særlig store greier her, så det er jo litt ulogisk.

På mandag (altså 19. SEPTEMBER!) var vi en tur i Cuenca igjen, og der ramla vi inn i en butikk som lyyyyste mot oss. Det blinket og skinte og dinglet og danglet på lang vei, og julemusikken strømmet i mot oss lenge før vi kom oss innenfor døra. Hjelpemeg… Og her pynter man ikke trærne sine med litt lys og litt glitter og noen få julejuler… Nei, her ser man ikke treet bak all pynten!

Det er ille, spør du meg… Men vi handlet nå inn litt, og fant ut at vi like gjerne kunne pynte heimen med én gang, så var det gjort liksom:

Ehh… Eller IKKE?!

Husmødrene leverer fremdeles!

2011-09-21T19:54:00.001+02:00

Ekte husmødre må kunne mekke sammen litt spiselige saker og ting, og det gjelder også når man befinner seg i Ecuador. Både Ida og jeg konkluderer med at den andre er et dugelig koneemne, og det kan bevises ved at det ofte trylles frem deilige middagsretter.

I det siste har det blant annet resultert i verdens beste wok,

deilig tacomiddag,

og ikke minst hjemmelagede kjøttkaker i en nesten brun saus (hva er sukkerkulør, liksom…?) som faktisk smakte noe som liknet ganske mye på kjøttkaker i brun saus.

Dessuten måtte vi gjøre kål på noen bananer som holdt på å ta kvelden, og det endte med ei kjempesvær banankake med deilig krem på toppen.

Kaka delte vi selvfølgelig med Jorge, Ricardo Ester og onkelen deres Eustacio og tanta Antuka som kom på besøk til oss den kvelden vi hadde bakt den. Eustacio er “vaktmester” på klinikken, og forferdelig glad i mat og kaker. Heldig for ham at han valgte akkurat DEN kvelden å komme på besøk på

Storfamilien vokser

2011-09-21T19:50:00.001+02:00

Etter å ha bodd en måned i Ecuador fant vi ut at det var på tide å virkelig slå seg ned her. Og på hvilken bedre måte kan man gjøre det enn å skaffe seg et husdyr? Siden vi allerede har gått litt hard til verks når det gjelder både mus og fluer, så tenkte vi at vi kanskje skulle prøve oss på en hund og se om det funket bedre.

Så tenkt, så gjort. Hils pent på vår nyeste familiemedlem, Bingo:

Bingo er veldig kosete, og fant seg heldigvis fort til rette hos sine nye eiere.

Han liker dessuten godt å sitte oppå høytaleren i bokhylla, for da har han oversikt over hele stua.

Er vi heldige, så spiser han kanskje opp et par fluer for oss også…

Flotte ungdommer!

2011-09-21T19:48:00.001+02:00

Hver lørdag fra kl 15-17 er vi med på ungdomssamlingen for ungdommene fra ulike kirker i Cañar-området, og den starter alltid med en times lek, sport eller spill av et eller annet slag. På lørdag var det Ida og jeg som hadde ansvaret for disse aktivitetene, og både avisleken, skjerf-leken og selvfølgelig fotballvarianten “indor” slo godt an:

Her er et koselig bilde av noen av ungdommene som var med på lørdag:

Fluer!

2011-09-21T19:45:00.001+02:00

For dem som ikke har fått det med seg enda, så bor vi altså på landsbygda langt oppe i Andesfjellene. Her er vi omringet av løshunder, høner, haner (som gaaaaaaaler om morgenen…), gjess, sauer, kyr, og ikke minst griser. Dette resulterer i at det også finnes en del andre vesener her, blant annet FLUER…!

Og de er det MANGE av! Og de liker seg i grunnen litt for godt innendørs. Det betyr at vi stadig vekk vifter bort fluer fra maten vår, og det kryr av dem rundt omkring i huset.

Innimellom tar vi noen raid hvor vi går bananas med fluesmekken, og en sånn morgen hadde vi på lørdag da vi helt plutselig ble invadert av hundrevis av fluer.

Ikke vet jeg hvorfor alle plutselig bestemte seg for å flytte inn hos oss akkurat da, men det jeg vet er at vi brukte over en halvtime på å slå dem i hjel. Her er litt av resultatet fra ETT av vinduene…

Nå har vi rensket heimen for noen dager fremover i alle fall…

Besøk av Evelyn fra Guayaquil

2011-09-21T19:35:00.000+02:00

Forrige uke fikk vi hyggelig langhelgsbesøk av Evelyn Celi som er fra Guayaquil. Søsteren hennes, Kathy, skal gifte seg med Idas bror, Odd Magnus, på nyttårsaften. Ida har dermed på en måte fått seg en ecuadoriansk familie, og Evelyn blir hennes nye søster. Hun er ei kjempekul jente på 19 år, og bobler av energi.

Dessuten var hun faktisk mer turist enn jeg og Ida er, med tanke på at hun skulle ta bilder av ALT hun så her oppe i fjellet. Morsomt!

Vi hadde veldig mye moro med henne, og hun og Ida oppfører seg allerede som søstre der de løper rundt og småkrangler og erter hverandre.

Vi fikk litt hjelp av lille Jorge (se tidligere blogginnlegg) med å ta bilder, og vi holdt på å le oss i hjel alle fire:

Fredagskvelden laget vi taco med norsk tacosaus, og det var dritgodt! Dessuten ble guacamolen himmelsk digg takket være deilige ecuadorianske avokadoer! MMMMmmmMM!!

Ida og Evy sov på gulvet i stua siden det var varmere der, for stakkars Evy frøs siden det er myyyyye kaldere her oppe enn nede i Guayaquil hvor hun bor. På fredagskvelden rigget vi opp vår egen lille kinosal i stua og krøp under dynene mens vi så film, spiste kake og is, og ikke minst nøt norsk melkesjokolade!

Vi fikk oss i tillegg en tur opp til Cañar sentrum, og Evy var også med oss på jobb på fredag, og steppet rett inn som hjelpelærer sammen med Ida.

Dessuten var hun med oss på ungdomsgruppa på lørdag, og skapte masse liv og god stemning rundt seg, så det ble suksess!

Det var kjempestas å ha henne på besøk, og vi gleder oss til neste gang!

Skolehverdagen

2011-09-21T19:34:00.000+02:00

Hovedarbeidet mitt her i Ecuador er å være engelsklærer på “colegio” på skolen Mushuk Kawsay i Tambo, som ligger ca. 10 minutter med buss unna der vi bor. Jeg jobber der onsdag, torsdag og fredag, og har totalt 6 klasser. Det blir vel omtrent tilsvarende ungdomsskolen og videregående i forhold til norsk skolesystem, og elevene er alt fra 12 til 20 år gamle.

Jeg samarbeider med to andre engelsklærere om undervisningen, deriblant rektor Rafael Allaico som har doktorgrad i pedagogikk og som underviser på videregående. Hvis ikke jeg har forstått det helt feil, tror jeg at han var omtrent den første fra urbefolkningen som fikk doktorgrad i landet, og det i seg selv er en enorm bragd! I tillegg jobber jeg sammen med ei som heter Victoria, eller Vicky som hun kalles, som er engelsklærer for ungdomsskoleklassene.

Min rolle som engelsklærer er litt forskjellig alt etter hvilken lærer jeg jobber med, og varierer mellom at jeg fungerer som en rettesnor for om deres vanlige lærer gjør rett eller feil når det gjelder språket, og at jeg stort sett underviser hele timene mens deres vanlige lærer tar seg av ropingen og skrikingen når elevene trenger å få beskjed om å roe seg ned eller å gjøre som de blir bedt om. Det er kanskje ikke noen overraskelse at det er mest ro i timene til førstnevnte lærer…

Totalt har jeg 14-15 undervisningstimer i løpet av de tre dagene jeg jobber på skolen, så det blir lite tid til å sette seg ned og slappe av, men samtidig går jo arbeidsdagene fortere slik. Undervisningen i seg selv er veldig utfordrende, for elevene kan fantastisk lite engelsk, og det er kjempevanskelig å få dem til å huske det man prøver å lære dem. Dessuten er engelskuttalen til deres vanlige lærere ofte litt feil, så det er litt jobb å prøve å få både lærerne og elevene til å uttale ordene riktig. Heldigvis er både lærerne og en del av elevene innstilt på å lære engelsk, så det går forhåpentligvis litt fremover etterhvert.

På dette bildet ser dere Danylo, en av mine nåværende elever som også er med i ungdomsarbeidet vi er med i. Han var i tillegg min elev da jeg var lærer her for snart 5 år siden, så det er litt festlig å plutselig være læreren hans igjen. Veldig flott kar som har et stort musikktalent! Han spiller i et veldig kjent ecuadoriansk band (tradisjonell musikk, tror jeg), men velger likevel ofte å prioritere å spille i kirka på søndagene til tross for at han kommer sent hjem etter en spillejobb på lørdagen.

Jorge, Ricardo og Ester

2011-09-21T01:29:00.001+02:00

Det er navnene på tre av nabobarna våre. De kommer stadig innom oss på besøk, og etterhvert har de også blitt tryggere på Ida og meg. Kulturen her oppe i fjellet innebærer at folk er ganske sjenerte, men disse søte barna har våget seg inn i livene våre, og vi syns det er kjempekoselig når de stikker innom. Her møtte vi dem da de var på vei hjem fra skolen:

Det startet med at de tittet opp fra vinduet, som jeg har blogget om før, men nå banker de bare på døra, og spør pent om de kan få komme inn. Jorge, som er eldst, kommer innom oftere enn de to andre, mens minstesøstera Ester enda ikke har vært hos oss så lenge om gangen. Men de blir stadig mer husvarme, så vi føler snart at vi har fått tre små barn i familien

I starten syns de nok det var litt flaut å si at de hadde lyst på mat når vi tilbød dem det, men nå våger de faktisk å si at de veldig gjerne vil spise hos oss, og det setter vi pris på. Og de hjelper oss gjerne med matlaging, borddekking, lystenning og fyring i ovnen.

Dessuten syns de det er veldig kjekt å spille spill hjemme hos oss, og gitaren som Ida har kjøpt er også populær. Her er det eldstemann Jorge som prøver seg på en trall:

Jorge, Ricardo og Ester bor hos tanten og onkelen sin og deres fire barn som snart er voksne. Moren og faren til de tre barna “våre” forlot dem da de var små for å reise til USA og søke lykken der. De tre barna ble overlatt til bestemoren sin, men siden hun knapt klarte ta vare på dem flyttet de til tanten og onkelen sin som så at noe måtte gjøres.

Foreldrene deres lovet å sende penger til dem, men alt de får er rundt 500 kroner i halvåret, og det er ikke nok. Derfor er de, som Jorge fortalte meg, “fattige folk”, og ber til Gud hver dag om at de skal ha nok mat. På fredag tok pengene slutt igjen, og da måtte tanten og onkelen reise i flere timer for å selge diverse frukt og grønnsaker nede ved kysten. Det som ikke ble solgt, er det de har å spise denne uka..

På skolen får de litt brus og et par kjeks hvis de rekker å komme dit i tide (Ricardo er en liten syvsover, så ofte kommer de seg for seint av gårde…), og hvis de kommer for seint må de vente helt til klokka 15 for å få mat. Jorge fortalte meg at av og til danser bokstavene foran øynene på ham når han prøver å lese, for han er så sulten… Og de andre barna vil ikke dele maten sin med han fordi han aldri gir dem noe igjen. Men han har jo ingenting å gi dem…

Det er forferdelig vondt når et lite barn sitter rett foran deg og forteller om foreldrene som har reist fra dem, det harde arbeidet onkelen og tanten må slite seg gjennom for å skaffe dem mat, pengene som tar slutt, sultne mager, og et kaldt hus som gjør at de må sove mange i samme seng for å holde varmen…

Da er det godt å i det minste kunne tilby dem et måltid med god og varm middag når de er innom, eller litt frukt midt på dagen. Kanskje er det også nok at vi bare åpner hjemmet vårt slik at de kan få klunke litt på gitaren, kose seg med et par brettspill, og ha noen der som lytter når de forteller om hverdagen sin. Dessuten har jeg aldri sett noen bli så stolt over å få ei brukt bukse og ei slitt hvit t-skjorte som Jorge ble da han fikk noen av min lillebrors gamle klær.

Jeg er ikke en person som pleier å ta meg så veldig nær av historier om fattige mennesker, selv om jeg vet at jeg burde det. Men når de plutselig sitter i stua mi, så blir saken en helt annen. Disse tre barna har fått en helt spesiell plass i hjertene våre, og særlig eldstemann Jorge har etter hvert åpnet seg mye for oss. Det er både vondt å godt på samme tid.

Det blir nok ikke siste gangen disse barna dukker opp her på bloggen, og jeg håper at dere som leser om dem også kan lære å bli glad i Jorge, Ricardo og Ester. De trenger meg og Ida mens vi er her, og de trenger at vi alle sammen husker på dem og ber for dem.

Vil du være med å legge livene deres fram for Gud?

8 timers arbeidsdag, sa du…?

2011-09-21T00:12:00.001+02:00

Tidligere har det vært vanlig praksis blant lærerne her i Ecuador å forholde seg til at arbeidstiden er når man faktisk har undervisningstimer. Det betyr at man som lærere har møtt opp på jobb (omtrent) i tide til første timen man skal ha undervisning, og at man deretter har gått hjem så snart man er ferdig med dagens undervisning.

Som en del av den ecuadorianske regjeringens forsøk på å heve nivået på skolene her i landet, har man derfor innført en ny lov som var gjeldende fra 5. september i år. Den innebærer at lærerne nå er pliktige til å være på skolen i 8 timer hver dag, og på vår skole betyr det fra kl 07.30 til 15.30.

Pliktoppfyllende som Ida og jeg er, så forsøkte vi å følge denne regelen et par dager i forrige uke, men vi innså ganske kjapt at vi var de eneste som hadde planer om å gjøre nettopp det…

Slik så det ut på skolen da klokka var blitt 14.00….

Konklusjon: Vi går hjem når vi er ferdige med siste time!

PS: Konklusjonen er basert på rektors anbefaling grunnet at vi jobber som frivillige.

TAKK OG LOV!!!

Tålmodighetens prøve…

2011-09-14T20:48:00.001+02:00

Som nevnt går ting ikke alltid som planlagt her i Ecuador. Det fikk jeg hardt og brutalt kjenne på kroppen da vi skulle ordne oss såkalt “censo”, altså registrere meg i migrasjonssystemet her i landet, og deretter få et slags innbyggerkort kalt “cedula”. Dette må ordnes innen en måned etter ankomst til landet (altså innen 16. sept), og før man kommer så langt må man sende passet og visumpapirer til Quito hvor man får et stempel som bekrefter visumet. Dette ble gjort ganske kjapt, og vi var dermed klare for å fikse censoen.

Tirsdag 6. september drog vi derfor til Cuenca for å fikse det. Først måtte vi ta svart-hvitt-kopier av passet og visumet, og dette måtte deretter puttes i en helt spesiell brun A4-konvolutt. Så drog vi til migrasjonskontoret i halv 11-tida hvor vi først fikk beskjed om at datasystemet ikke funket pga regn, og at vi måtte komme tilbake klokka halv 3. Det gjorde vi, og etter å ha sittet lenge i kø var det vår tur. Ida fikk ordnet sine greier med én gang. Men… Det gjorde ikke jeg…

Mitt navn eksisterte visstnok to ganger i systemet, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte enten til Quito (8 timers bussreise) eller til Guayaquil (4 timers bussreise) for å “unificarme”, altså “bli ett med meg selv”, fordi det kun var der de kunne fikse det. Hvorfor denne feilen fantes aner jeg ikke, men de har nok noe å gjøre med at jeg har hatt liknende visum her tidligere, og så har de ikke oppdaget det da jeg kom hit denne gangen og så har de registert meg helt på nytt.

Tidlig neste morgen satt vi på bussen mot Guayaquil (og måtte derfor ha fri fra jobb). Vi var på plass på migrasjonskontoret der i 12-tiden, og fikk beskjed om å komme tilbake klokka halv 3 fordi mannen som kunne fikse greiene mine ikke kom før da. Vi slo i hjel noen timer på bussterminalen, og halv 3 var vi tilbake på kontoret. Der var køen blitt laaaang, og det var flere enn oss som ventet på denne mannen.

Til slutt var det gått en time, og han hadde enda ikke kommet, og et par andre ventende damer drog oss med opp på kontoret til hovedsjefen for at vi sammen skulle be ham om å få fart på sakene. Svaret hans lød: “Beklager, men han som egentlig gjør den jobben er ute i farspermisjon, og vikaren befinner seg for øyeblikket på flyplassen for å fikse en PC… Det handler om prioritering”. Fytti….!

Men han ringte likevel til fyren for å be han skynde seg, og etter enda en time kom han i full fart inn på kontoret. Da var jeg så vanvittig lei av å vente!!! Helt fantastisk at det finnes hele TO menn i hele Guayaquil (som har over 3 millioner innbyggere) som har autoritet nok til å gjøre akkurat den jobben…! Arrrg!

“Å bli ett med meg selv” tok omtrent 30 sekunder… Men jeg måtte likevel vente 48 timer før det ble gjeldende, og fikk beskjed om å komme tilbake på mandag for å sjekke at alt var ok. UAKTUELT, siden jeg da ville være på plass i fjellet igjen…! Vi ble forresten nødt til å overnatte i Guayaquil ei natt før vi endelig kom oss hjem igjen til Cañar på torsdag.

På toppen av alt bæsjet ei due på meg i Guayaquil…. Blæ!

Mandag 12. september drog vi til Cuenca igjen for å gjøre et nytt forsøk på å få ordna censoen, men etter å ha sittet en time i kø fikk vi beskjed om at “nå er der ikke flere censoer”. Etter å ha mast litt på dem ble det sagt at vi kunne komme igjen dagen etterpå. Dermed endte vi opp med å kjøpe oss hver vår tannbørste og en tannkrem og ta inn på gjestehuset i Cuenca selv om det på INGEN måte var planen å overnatte i byen…

Tidlig neste morgen tuslet vi ned til migrasjonskontoret IGJEN, og der ble vi sittende…

Etter å ha sittet to laaaaange timer i kø var det endelig min tur. Mannen som jobber der husket meg igjen, og spenningen var stor da han skulle sjekke om jeg nå var én eller to personer i systemet. Og HALLELUJA, – jeg hadde blitt ett med meg selv!

Etter aaaaaaaaltfor mange timer med venting totalt, aaaaaaltfor mange timer med buss, aaaaaaaaltfor mange utsettelser, og aaaaaaalt for mye tålmodighetstesting har jeg nå ENDELIG fått ordnet alt, og jeg er nå den lykkelige eier av min helt egne cedula!

Og snipp snapp snute, så var det marerittet ute!

Cuenca-tur

2011-09-14T20:43:00.001+02:00

Fra mandag til tirsdag denne uka var vi i Cuenca, og der fikk vi komme på besøk til Anita som studerer der i byen i ukedagene. I helgene bor hun i Cañar. Hjemme hos henne ble vi først servert ris med tunfisk, gulrot, mais, og aji (chili-blanding), og det var knallgodt. Dessuten fikk vi papaya til dessert! NAM!

Hun bor i en kjempestor leilighet sammen med tre andre studenter, og det var kjekt å se hvordan studenter bor her i landet. Jeg tror nesten jeg ville vært flau over å vise dem hvordan jeg selv bor i Norge, for strengt tatt bor jeg jo grisefint på Frogner, men det var likevel fint å se at Anita har fått seg et kjempekoselig soverom. Ellers mangler de foreløpig mangler de kjøleskap, og stua består sålangt av veldig mye ledig plass til eventuelle møbler, men det går jo fint an å leve uten også fikk vi erfare.

Vi spilte Sequence litt ut mot kvelden, og fikk også selskap av ei av venninnene til Anita og senere også av Francisco som vi kjenner fra Cañar og som nå bor i leiligheten med Anita siden han nettopp har flyttet til Cuenca for å begynne å studere.

Senere på kvelden besøkte vi også min gamle team-mentor Edel, hennes mann Fausto og datteren deres Eva. Det var veldig koselig, og også der fikk vi middag før vi tok kvelden og drog til gjestehuset hvor vi sov den natten.

Jeg liker Cuenca

Titt-tei!

2011-09-14T20:32:00.001+02:00

Sjekk hvem som plutselig tittet opp fra vinduskarmen da vi spiste frokost på søndag:Veldig koselig å få besøk av de søte naboene våre Ricardo og Ester

Norskmat.no

2011-09-14T20:30:00.001+02:00

Som ekte nordmenn passer vi på å få i oss litt norsk fôr til tross for at vi bor i Ecuador. Det har foreløpig resultert i blant annet knekkebrød med brunost, risgrøt, hjemmelaget pizza og havregrøt.

Pizzaen var forøvrig et lite prosjekt i seg selv, etter som det for det første er litt stress å beregne melmengde oppe i 3000 meter over havet, og for det andre fordi det er så kaldt her oppe at det er en ganske så stor utfordring å få deigen til å heve. Men vi vet råd, og den fantastiske ovnen vår kom oss nok en gang til unnsetning. Jeg ble stående der ei stund, men deigen hevet i alle fall til slutt

Dessuten måtte vi lage pizzaen i to mindre former grunnet manget på stort stekebrett, men det ble da pizza på oss!

Her har dere forresten et bevis på at Ida er aaaaaltfor glad i sukker på grøten….

Søndag med ungdommene i Cañar

2011-09-14T20:19:00.001+02:00

Søndagene i Cañar inneholder blant annet gudstjeneste kitwcha-kirka, og som en siste del av dem har de noe som heter “números especiales" "(“spesialnummer”), som er en del av gudstjenesten hvor alle som vil kan komme fram og synge en sang, si noen ord, eller gjøre noe annet for å vitne. Folk er flinke til å gå fram, og på søndag var også noen av ungdommene framme for å synge noen sanger:

Etter gudstjenesten gikk resten av dagen med til å henge med noen av ungdommene vi har blitt kjent med her. Noen av oss tok en tur opp i Cañar sentrum hvor vi satte oss i parken (alle byer, samme hvor store eller bittesmå de er, har en eller annen park midt i sentrum).

Her sitter jeg på en benk med Anita, som har gått et år på Hedmarktoppen folkehøyskole i Norge, og Inés, og Danylo i bakgrunnen.

Senere stakk vi bort til skolen hvor vi jobber siden gutta skulle spille “indors” der (altså en form for fotball spilt med håndball og med rare regler for når man vinner og ikke… Går mest på målforskjell tror jeg). Først venta vi bare litt på at det skulle komme flere folk, og i mellomtiden lekte guttene seg litt med denne doningen:

Senere testa jeg ut “Ann-Kristin-gjør-ting-hun-ikke-kan” ved å gjøre en elendig jobb som keeper, men heldigvis var gutta snille med oss og passet på å minne hverandre på at “skyt forsiktig,- husk at det er hun som står i mål!”. Artig var det nå i alle fall, og vi tok et par brus-pauser innimellom også.

Saulo og Billy, eller “Barato” (= “billig”), som vi kaller ham:

Her deler Silverio ut brus mens Saulo ser på med laaaaaange øyne:

Gutta tar seg en pust i bakken:

Her er Daniel, Jhonatan og Danylo:

Jeg er egentlig ikke så glad i Cola, men denne gangen måtte jeg ta pent imot fra Silverio:

Det var alt i alt en veldig fin og koselig søndag, og jeg gleder meg til flere sånne dager!

På plass i hverdagen i Cañar

2011-09-14T20:12:00.001+02:00

På fredag hadde vi vår første ordentlige skoledag her i Cañar, og jeg ble kastet rett ut i 3 timer undervisning som jeg måtte ta på sparket. Det gikk forsåvidt bra, med tanke på at elevene knapt vet hvordan de skal si hva de heter, så det tar vel ei stund før det blir superavansert undervisning…. Det skumleste er at deres vanlige engelsklærere også er tilstede når jeg underviser, men jeg trøster meg med at jeg tror jeg vet hva jeg driver med, hehe… Burde jo det ettersom jeg faktisk er utdannet engelsklærer.

Foreløpig ser det ut til at jeg totalt skal ha ca 15 undervisningstimer fra onsdag til fredag, så da får jeg tydeligvis litt å henge fingrene i… Får se hvordan det går, og blir det for mye får jeg prøve å få kutte ned noe. Ida slipper unna med en del færre timer, så jeg planlegger å finne på litt ekstra arbeid for henne slik at hun ikke kan ligge på latsiden hele tiden, hihi…

Mandager og tirsdager blir fridagene våre, og lørdager og søndager er det menighetsarbeid som står på planen. Etter litt nerver rundt dette arbeidet i starten ser vi nå lysere på det, og gleder oss veldig til å komme i gang. Det virker som det er en flott ungdomsgjeng vi skal jobbe med, så det blir nok knakende bra!

Ellers kan det nevnes at vi fikk besøk av et par hyggelige nabogutter mens vi hogget litt ved her en dag, og det var hyggelig å bli ønsket velkommen til nabolaget av dem.

Det er godt å endelig kunne lande litt her oppe i fjellet, etter nesten en måned på konstant reisefot.

Ære være frukt og grønt i Ecuador!

2011-09-14T20:09:00.001+02:00

Hvis du tror at frukt og grønnsaker er godt i Norge bør du ta deg en tur til Ecuador! Her bader vi i fantastisk deilige sunnheter som smaker ti ganger så godt som i Norge. Det gjør blant annet at kveldsmaten gjerne blir en liten fest

Appelsinjuice, peppermynte-te, ferskt brød med skinke, tomat, grønn og rød paprika, agurk og majones, og på toppen av alt: Verdens beste papaya til dessert!

YUMMY!!!

Stadig nye opplevelser i Cañar

2011-09-14T20:05:00.001+02:00

Hvis det er én ting jeg har lært etter en del tid i Ecuador, så er det at man ALDRI skal tro at man vet hva som skal komme til å skje her. Det fikk vi nok en gang erfare på jobb på fredag.

Vi trodde vi så frem mot en relativt lang og rolig arbeidsdag (jobber egentlig fra kl 07.25 til kl 15.30), men så fikk vi plutselig beskjed om at bestemora til den ene sekretæren som jobber på skolen vår var død. Vi ble fortalt at alle lærerne og kollegaene på skolen skulle hjem til den sørgende familien litt utpå dagen for å vise dem respekt og kondolere. Og det var tydelig forventet at jeg og Ida også skulle være med.

I starten skjønte vi ikke helt hva det var vi skulle, men sakte men sikkert gikk det opp for oss at det vi skulle være med på, faktisk var et likskue….

Vi hoppet inn i bilene og kjørte av gårde (mens elevene fikk fri resten av dagen fra kl 13.00), og jeg og Ida havnet selvfølgelig bakpå lasteplanet.Etter ei stund kom vi fram til et hus hvor det var en del folk allerede. Midt inne i stua stod kista med masse lys og roser rundt, og alle satte seg på stoler som var plassert rundt omkring i rommet (Beklager dårlig bilde under, men de elektriske lysene tok helt av…)

Vi ble servert kjekt, drops, brus, juice, suppe, kaffe med aaaaltfor mye sukker, brød… Ja, vi var STAPPMETTE etterpå. Så ble vi sittende der i nærmere halvannen time, og som avslutning siterte folk rundt oss masse katolske bønner, siden dette tydelig var en katolsk familie.

Det er visstnok vanlig skikk blant urbefolkningen her at man har dette likskuet i 2 døgn før man begraver den døde, og da kommer det masse folk innom på besøk til den sørgende familien. De besøkende blir da servert mat og drikke, som vi også ble, og så skal det visst være noe opplegg ved midnatt også (men akkurat dét stod vi over…).

Veldig spennende og interessant å få med seg denne opplevelsen her, selv om dagen brått ble litt annerledes enn vi hadde trodd da vi stod opp.

Se så sterk jeg er!

2011-09-14T19:59:00.001+02:00

Da vi var i Canoa for halvannen uke siden fant jeg ut at det var lurt å benytte meg av muligheten til å trene siden det for det første ikke var noe særlig solevær, og for det andre siden det har blitt cirka NULL trening siden vi kom hit. Så da gikk jeg løs på følgende treningsapparater som jeg ramlet over på stranda:

Dessuten siklet vi på å få joine i Ecua-volley, men her i landet er det cirka bare gutter som spiller det, så det ble ikke den gangen. Ecua-volley er forresten ganske likt volleyball, bare at det spilles med et kjempehøyt nett, med 3 spillere på hvert lag, og med en knallhard fotball… Og sistnevnte resulterer i at føring av ballen er svært så tillatt, for den er for tung til at det går an å spille uten føring med fingerslag.

Ida og jeg har by the way ganske store planer om å teste ut et slags treningsstudio i Cañar, så får vi se hvordan dét går… Og dessuten har vi skaffet oss en fantastisk fin trenings-DVD med latinorytmer som fulgte med en frokostblanding-pakke. Den lover oss flate mager om vi spiser blandingen og bruker DVDen til trening, så nå skal det bli saker her, haha! (Ehem ja…)

Skal man gráte eller le?!

2011-09-08T03:35:00.000+02:00

I dag skulle egentlig vaert vár fórste ordentlige dag pá skolejobben i Cañar, men i stedet havnet vi pá bussen til Guayaquil igjen i morges, og her blir vi til i morgen. Sá da má jobben vente til fredag.

Grunnen er sá enkel som at vi (eller, dvs. JEG) mátte hit til storbyen for á ordne opp i noe visum-/innbyggerregister-tull som man pá et eller annet vis har klart á tulle til i mitt tilfelle, og da ble Ida med meg pá lasset. Forklarer mer nár jeg er tilbake i Cañar med ordentlig tilgang pá PC og sánn, men ná er i alle fall fórste del av utfordringen i boks, sá háper vi at resten ordner seg i Cuenca pá mandag. Forhápentligvis gár det litt kjappere og enklere der da...

Aaarrrgggggg, det ecuadorianske offentlige systemet kan ta seg ei BOLLE! Haha....!

Vet ikke helt om jeg skal gráte eller le egentlig, men velger á se positivt pá situasjonen likevel, hehe. For eksempel ken det jo nevnes at her i Guayaquil er det DEILIG med 34 varmegrader, mens i Cañar fryser vi vettet av oss med ned mot 5 grader og regn for tiden. Sá ná tiner vi litt opp igjen her i varmen fór fjellet venter pá oss i morgen igjen :)

Undervisningshelg i Guayaquil

2011-09-06T00:38:00.001+02:00

Den lutherske kirken her i landet består av to kirker, nemlig urbefolkningskirken/kitchwa-kirken og mestiskirken (mestis = blanding av urbefolkning og europeisk avstamning). Som en overordnet del av dette, som altså er Normisjons mest prioriterte arbeid her i landet, startet man IBLE (instituto bíblico lutherano ecuatoriano), og dette er et bibelinstitutt som samarbeider med begge de to lutherske kirkene her. Vi jobber altså i kitchwa-kirken i Cañar-regionen, og her har IBLE startet et felles bibelundervisningsopplegg for flere av de lutherske menighetene i området.

Det var denne gruppen studenter som drog til Guayaquil i helgen som var for å ha ei intensiv undervisningshelg på Centro Luterano der nede, og siden jeg og Ida allerede hadde ankommet byen et par dager før de andre på grunn av ferien vår, var det kjekt å få selskap av resten av gjengen i helga.

For IBLE-studentene bestod helga først og fremst av masse undervisning, mens jeg og Ida passet på de 3-4 barna som var med på turen. I tillegg var det som alltid mye god mat inni bildet, og etter lange dager i varmen sovnet vi som steiner på kveldene. Lørdagen delte gruppa seg i to, og den ene delen reiste på ungdomsmøte i Daule mens den andre (blant dem jeg og Ida) drog til Paraíso de la Flor hvor vi også var på besøk tidligere i uka, før de andre kom til byen.

Før returen til Cañar i går var vi også en tur nedom Malecón (promenade langs elva) og så gikk vi opp trappene i Las Peñas til vi kom til utkikkspunktet over byen.

Det var veldig kjekt å få være sammen med den flotte gjengen, og det var også fint å få bli bedre kjent med en del av ungdommene som var med der. De er aktive i ungdomsgruppa vi jobber med i Cañar, og det er derfor gøy å ha brutt isen litt med dem allerede. Blir spennende å blir enda bedre kjent med dem, og jeg ser fram til å få mange gode venner de neste månedene.

Miiiiiito!!

2011-09-05T23:19:00.001+02:00

En av gutta jeg ble kjent med da jeg for halvannet år siden besøkte Linda som var voluntør i Guayaquil her i Ecaudor, var Mito. Han er trommis og gjør det for tiden ganske godt med diverse band, og han er et fyrverkeri av en artig kar. Det var derfor utrolig artig å endelig få treffe ham igjen når vi først var i Guayaquil, så jeg og Ida hang med ham en dag.

Vi tok først turen bort til kjøpesenteret hvor han jobber i en liten bås med å selge t-skjorter:

Etterpå stakk vi innom en matbutikk for å henge litt, og der snublet vi over chips-hyllene hvor jeg fikk fatt i mine elskede Tortelines (salte banan-chips. NAMMM!!!!)!!!

Resten av kvelden tilbrakte vi med denne moroklumpen, og jeg fikk til og med låne hatten hans fordi den var så kul på meg

Lille Ruthi-frutti

2011-09-05T23:05:00.001+02:00

Da vi ankom Centro Luterano i Guayaquil utpå onsdags ettermiddag, ble vi møtt av ei av de søteste jentene jeg vet om. Hun heter Ruth, og er 4 år. Hun og familien bor inne på området til Centro Luterano, og moren hennes (Esmeralda) er ansvarlig for utleie av rom i andre etasje der. Jeg og Ida bodde der to netter før det dukket opp en hel gjeng med folk fra Cañar, og vi hadde godt (men også til tider litt slitsomt) selskap i lille Ruth.

Ruth er den type jente som vet innmari godt hva hun vil, og som sørger for å få det nøyaktig slik. Dessuten liker hun å pynte seg, samtidig som hun EEEELSKER å løpe rundt og rundt og rundt og rundt veldig lenge om gangen, og hun har mer energi enn jeg har hatt tilsammen i hele mitt liv. Ofte kommer hun skitten hjem fordi hun har lekt litt for vilt med hunden sin Conni, som forøvrig er like gal og sprø som sin lille eier.

Her hadde hun besøk av ei venninne som vi også lekte litt med. Og hvem som har lært lille Ruth alle de fæle grimasene, – det aner jeg ikke… Hun har i alle fall forferdelig mange av dem på lager!

Strand – sol = litt skuffende, men fint likevel

2011-09-05T22:47:00.001+02:00

Som nevnt tidligere var vi på stranda på et sted som heter Canoa. Det ligger omtrent midt på Ecuadors kyststripe, og er et veldig avslappende og rolig lite sted hvor det for tiden ikke er så forferdelig mange turister. Og det skjønner jeg forsåvidt godt, for strandværet lot vente på seg. Vi fikk vel omtrent fire stråler med sol på oss mens vi var der, men det var kanskje like greit, for fargen kom likevel på kroppen til tross for både solkrem og skyer.

I tillegg koste vi oss med å slappe av i hengekøyer, drikke gode juicer, se på havet, spille kort, se på surferne… Ja, i det hele tatt, så hadde vi det faktisk ganske greit til tross for ikke helt optimalt vær Sjekk ut bildene, så skjønner dere sikkert at livet var fint likevel.

Etter et par hektiste første uker her i landet var det uansett fantastisk deilig å bare slappe av noen dager

Casa Gabriel i Quito

2011-09-05T22:12:00.001+02:00

For noen år siden jobbet Ida, som jeg bor med i Ecuador, på et guttehjem i Quito. Stedet heter Casa Gabriel og er et sted hvor mindreårige gategutter kan få bo, samtidig som de får utvikle seg til å bli gode kristne ledere i kirken. Casa Gabriel ligger vegg-i-vegg med hotellet vi bodde på da vi var der i ferien vår, og vi stakk derfor innom der for å hilse på både lederne på stedet og på guttene som bor der. Dessuten fikk vi møte flere av guttene som bodde der da Ida jobbet der, men som nå er voksne og klarer seg godt på egenhånd. Flere av dem jobber aktivt i diverse kirker i landet, og det er kjekt å se at de har kommet seg på beina etter et litt for hardt liv på gata.

Første kvelden var vi på bowling med Miguel, kona hans, og flere av vennene deres.

Her er bilde av (f.v) Jorge, Miguel, kona hans Desiré (fra Nederland), meg, Ida, William (bor på Casa Gabriel nå), og nederst Boris og kona hans:

Etterpå gikk vi på McDonalds og satt der og tulla og tøysa ei stund. VELDIG koselig! Her er jeg og Ida med Desiré, kona til Miguel:

De neste dagene møtte vi også en del folk i forbindelse med Casa Gabriel. Vi var for eksempel innom selve Casa’en og spilte volleyball ute i bakgården med noen av gutta den ene morgenen (og det er slitsomt på 2850 m.o.h!!!)

En annen dag hang vi med disse to gutta, Saul og William:

Siste kvelden før vi reiste fra Quito ble vi med hele Casa-gjengen (13 gutter for tiden) til et slags gjestehus hvor vi spilte bordtennis slik at alle sammen deltok og løp rundt bordet for å ikke tape, og så spiste vi banansplitt og snakket mye med guttene. Kjempekjekk kveld! Den yngste av guttene er bare 13 år, og han hang på oss som en klegg. Det er han som har lurt seg til å kle på seg MIN røde hettejakke på bildet under, hehe.

Utrolig bra at noen har tatt på seg oppdraget om å få disse flotte guttene på rett kjøl igjen! =)

Litt luksus må man kunne unne seg

2011-09-05T21:34:00.001+02:00

En av dagene da vi var i Quito, fant vi ut at vi hadde lyst på litt farge på kroppen. Derfor tok vi en taxi opp til et av de bedre hotellene i byen, nemlig Hotell Quito, hvor vi betalte noen dollar for å få benytte oss av bassengområdet deres den dagen. Og DET angret vi ikke på! Deilig sol, varmt vann i bassenget, boblebad, lunsj langs bassengkanten… I like!

Vi busset i vei til hovedstaden m.m.

2011-09-05T20:06:00.001+02:00

En 8 timer lang busstur nordover i Andesfjellene fraktet oss fra lille Cañar til store Quito, Ecuadors hovedstad, og slik startet altså vår halvannen uke med ferie.

På veien passerte vi en haug med vulkaner og høye fjell, blant annet landets høyeste som heter Chimborazo og som kan skimtes halvveis bak skyene her:

Nå har jeg glemt å ta bilde av bussen vi reiste med, men det er altså en opplevelse uten sidestykke å ta buss her! En slik tur innebærer alt fra ekstremt humpete veier, til bussdoer som kun er tillatt for damer som skal tisse (ja, nr. 2 er ikke lov…!), til selgere som kommer hoiende inn på bussen for å selge alt fra drikke til godteri til mat til smykker, til fæle og voldelige filmer med ekstremt høyt volum som står på samtidig som det spilles lokal andinsk musikk over musikkanlegget og 3-4 passasjerers mobiler med egen musikk kan høres innimellom det hele, til barn som hyler og skriker, til folk som kaster opp, til stufulle midtganger, til vakker natur utefor, til en konstant fare for å bli ranet eller frastjålet saker og ting, til busser som plutselig ikke går dit de egentlig skulle… Ja, you name it…! Det må bare oppleves!Heldigvis kom vi til slutt fram i god behold, hvilket var tilfelle for alle de MAAAANGE timene vi reiste med buss i ferien. Tror vi kom opp i rundt 27 timer totalt… Holder i grunn ei stund det!

Annerledes naboer

2011-09-05T20:01:00.001+02:00

Ida og jeg bor et lite stykke utenfor selve sentrum av Cañar, på et lite sted som heter Nar. Leiligheten/huset vi bor i er det brune huset dere ser under treet på bildet under (bildet er forøvrig 5 år gammelt, så treet er nå borte og stammen fungerer for tiden utmerket som hoggstabbe). Det store huset ved siden av er den såkalte “klinikken i Nar” som ble startet som en del av Normisjons arbeid i området for mange år siden. Klinikken har først og fremst vært en fødselsklinikk, og jeg fikk være med og observere en fødsel der da jeg bodde her for snart 5 år siden. Klinikken er nå på vei til å gå ut av drift, men det er fremdeles litt aktivitet hos disse annerledes naboene våre, noe vi fikk erfare kvelden før vi reiste av gårde på ferien vår.

Jeg og Ida satt og så på en koselig film i stua da det plutselig banka på døra vår. Der stod sykepleier Rosa Mainati som jeg kjenner fra tidligere og vi ble stående og prate litt med henne om løst og fast. Så sa hun at det var fødsel på klinikken, og det endte opp med at filmen ble satt på pause og vi stod brått inni fødestua. Der var det ei 19 år gammel jente som skulle føde sitt første barn, og da vi kom inn dit var det full action med lege, sykepleier og jentas mor til stede i tillegg til Ida og meg.

Jeg tror det tok nærmere et par timer fra selve fødselen var i full gang til ungen var ute, og jenta slet med å få ut ungen, og det så ikke spesielt behagelig ut. Men hun var veldig stille, og hylingen man kjenner fra TV-fødsler var på ingen måte tilstede. Til slutt kom da heldigvis den lille gutten til verden (om enn med litt forlenget hode pga den langdryge fødselen….), og både den nybakte mora og vi kunne endelig puste lettet ut.

Etterpå gjenstod måling, veiing, bading, påkledning og dulling. Sykepleier Rosa tok seg av den jobben mens klokka gikk sakte men sikkert inn i natta.

Til slutt var klokka nærmere midnatt, og siden jeg og Ida skulle aaaaltfor tidlig opp neste dag for å rekke en buss måtte vi etter hvert finne senga. Kvelden ble med andre ord ikke helt som vi hadde planlagt, kan man si.

Det er jammen ganske stas å bo like ved klinikken, for man vet aldri hva som plutselig kan skje! For oss bød denne kvelden på et aldri så lite nybakt vitnesbyrd om Guds evigvarende skapermakt.

Alt vel sàlangt

2011-09-01T19:33:00.000+02:00

I gaar ettermiddag kom vi fram til Guayaquil etter en heisann-hoppsann-busstur paa kryss og tvers langs kysten, saa her har dere livstegn fra oss om at vi er i fin form enda :)

I dag gaar turen ut til Paraíso, et av de store (og derfor mindre trygge...) slumomraadene i utkanten av byen her. Der skal vi paa besok til familien Celi, noe som blir veldig koselig! :D

Strandliv uten sol

2011-08-29T23:50:00.000+02:00

Jada, vi lever enda. I gaar reiste vi 7-8 timer med buss fra Quito til kysten, hvor vi naa befinner oss i en liten kystlandsby som heter Canoa. Den ligger omtrent midt paa kyststripa, og som saa ofte paa strendene her i landet paa denne tiden av aaret er det typisk nok overskyet her...

Ikke helt saann vi hadde haapet det skulle bli, men vi hadde en anelse om at det ville bli litt lite sol paa oss her. Heldigvis er her deilige hengekoyer, nypresset juice i maaaange varianter, internettkafeer, fine lys og lykter om kvelden, biljard (som jeg taper med glans mot Ida), bordtennis, latinomusikk, reggae-musikk, og god og avslappet stemning, saa vi overlever godt :)

Vi tenker aa se an vaeret litt i morgen, men hvis det ikke blir bedre er det mulig vi reiser til Guayaquil allerede da. Hvis ikke er planen aa dra dit paa onsdag eller aller seinest paa torsdag. Time will show :)

Paa plass i Quito

2011-08-25T22:06:00.000+02:00

I mangel paa egen PC her jeg sitter paa nettkafe i Ecuadors hovedstad, Quito, blir det nok lite blogging noen dager framover, i alle fall med bilder. Men vi har altsaa ankommet Quito, etter en heftig kveld i Cañar med fodsel paa klinikken. Den 19 aar gamle jenta skulle ha sitt forste barn, og det var en HARD fodsel, men alt gikk bra til slutt. Veldig kjekt aa faa med seg fodsel igjen. Skal fortelle mer om det senere, naar jeg har bedre nettilgang :)

Vi blir i Quito til omtrent sondag, og da gaar turen til Canoa og stranda :) Gleder oss til det!

Vaskedag før ferien

2011-08-23T00:58:00.001+02:00

I dag har Ida og jeg tilbragt dagen hjemme hos Rannveig og Atle for å vaske klær og oppdatere både oss og andre via internett. Det meste av klesvasken gikk i vaskemaskina, men noe måtte også tas for hånd. Jeg er bare sjeleglad vi har tilgang til vaskemaskin, for det er SLITSOMT å vaske klær for hånd!

I morgen skal vi ha et møte med Atle og Felipe der vi snakker litt om hva vår rolle blir i ungdomsarbeidet, noe som blir veldig spennende. Så har vi en del dager fri, og onsdag morgen går derfor turen til hovedstaden Quito med en 10 timer lang busstur. Vi blir der noen dager før vi finner oss ei strand et sted. Der har vi store planer om å bare ligge flatt!

Så går turen derfra til Guayaquil, den største byen i Ecuador. Der skal vi etterhvert møte nærmere 30 personer fra Cañar-området som kommer ned for å ha et opplegg der den første helga i september, og vi skal joine dem i det. Så tar vi bussen tilbake til Cañar med dem i løpet av søndagen, og så er det skolestart på skolen vi skal jobbe på den 5. september.

Dagene flyr med andre ord av gårde som bare det, og jeg har faktisk bare 4 måneder igjen her. Jeg har bestemt meg for å endre returbilletten min slik at jeg kommer hjem like før jul i stedet for i midten av januar, så forhåpentligvis står jeg på norsk jord igjen 22. desember.

Forresten så blir jeg veldig glad for brev, kort, pakker (OBS: pakker tar laaaaaang tid med posten…!) og annen type post mens jeg er her. Det kan sendes til følgende adresse:

Ann Kristin Tokheim

Casilla 01.01.2035

Cuenca, Ecuador

Eventyret om “el Ratondrito”

2011-08-23T00:36:00.001+02:00

Det var en gang ei lita mus, eller “ratoncito”, som bodde i et lite hus i Cañar i Andesfjellene i Ecuador. Den hadde hele huset for seg selv i flere måneder, og spiste og levde som seg hør og bør for ei ekte mus i et tomt hus. Så dukket det til dens fortvilelse opp to husmødre som oppdaget spor etter den lille musa, og den innså at det kanskje ikke var så lurt å bæsje overalt på kjøkkenet sånn at den ble oppdaget så lett.

Husmødrene var som regel ikke så mye hjemme i huset, så lille Ratondrito, som husmødrene kalte den, ante fred og ingen fare over endringen i hverdagen. Men en dag kom den ene husmora inn på soverommet akkurat idét Ratondrito var på vei til å finne et nytt sted å drite på. Husmor Ida hylte så fælt at Ratondrito fikk helt vondt i ørene, og han løp så fort han bare kunne for å gjemme seg. Han fant et lurt gjemmested der ingen kunne finne ham, og tenkte at faren var vel over for denne gang og snek seg ut fra gjemmestedet sitt igjen.

Etter noen timer kom plutselig husmor Ida inn på soverommet igjen, og denne gangen hylte hun enda høyere. Ratondrito pilte ut av rommet og inn på badet, men innså at husmora fulgte etter ham. Husmor Ann Kristin hadde lukket døra inn til stua, men det gjorde ikke noe, for Ratondrito hadde enda ikke spist seg så tykk at han ikke fikk plass mellom gulvet og døra. Han skyndte seg under døra og inn i stua, og ble møtt av et høyt hyl fra husmor Ann Kristin. Ratondrito tok sikte mot kjøkkenet, og innså til sin store skrekk at husmødrene fulgte etter ham. Han skrenset og spant på det glatte flisegulvet på kjøkkenet, men klarte i siste liten å svinge inn på et annet soverom og gjemte seg på det beste gjemmestedet han visste om. Der kunne ingen finne ham, og husfreden senket seg nok en gang!

Så ble det natt, og da husmødrene la seg var Ratondrito sulten igjen. Han tok seg en spasertur inn på kjøkkenet, og opp på kjøkkenbenken som han pleide. Der lå det en deilig ostebit oppå noen rare røde småsteiner, og Ratondrito snappet med seg osten og gikk og la seg.

Neste morgen så husmødrene at ostebiten var borte, og la ut enda flere biter. Denne gangen ble småsteinene (rottegift….) lagt oppå osten. I tillegg fant de ei musefelle som de satte klar ved siden av, med ost den også.

Så nå venter husmødrene på at lille Ratondrito skal ut på tokt igjen, men foreløpig er ingen mus å se. Husmødrenes plan er å se om det skjer noe de neste dagene, og hvis ikke, har antakelig den første ostebiten også bragt litt gift inn i Ratondritos lille mage. I så tilfelle blir det spennende å se hvor og når det begynner å lukte råtten mus… Og hvis ikke noe mer har skjedd, så sitter de vel og venter enda…

…to be continued if any more action happens….

Snipp snapp snute, så var eventyret kanskje, og forhåpentligvis, ute!

PS: Det anbefales IKKE å leke med rottefeller, ja, ikke musefeller heller nødvendigvis, men spesielt ikke store rottefeller, dersom man ikke kjenner patenten på dem… Det fikk Ann Kristins høyre pekefinger smertefullt erfare her en dag…. Og når jeg sier store, så mener jeg STORE rottefeller…!! Auuuu!!!!!

Gudstjenestesøndagen med veldig stor G!

2011-08-22T23:59:00.001+02:00

På søndag var det på tide å sjekke ut gudstjenesten i kitchwa-kirken i Cañar. Den startet nesten på tida (bare 15 minutter for sent!), og vi satt nå der og hørte på alt som foregikk på kitwcha (altså urbefolkningsspråket her i området) uten å skjønne noen ting. Det var mye sang, lang tale, barnedåp, folk som skulle fram å si noe….Klokka gikk, og til slutt hadde vi sittet der i 3 timer før det var ferdig… Ryktene skal ha det til at det ikke alltid varer så lenge, heldigvis, for vi var stive og støle i både romper og rygg etterpå.

Til og med Ida og jeg måtte fram for å bli presentert…

Det var forresten veldig koselig å treffe igjen ungdommene vi møtte dagen før, for så og si alle var i kirka på søndagen også.

Så var det hjem i full fart for å spise bittelitt og kle på seg MASSE MASSE varme klær før vi kjørte av gårde til ei bygd som heter Shushilcon. Den ligger ca 2,5 timer lenger nord for Cañar, og ligger laaaaaangt oppi fjellet. Her er litt av landskapet vi kjørte i:

Menigheten i Shushilcon eksisterer fordi folk fra Cañar-området reiste dit for å vitne for mange år siden. I dag er det Ecuadors største lutherske menighet som befinner seg langt der oppe. Den har omtrent 400 medlemmer, og de holder nå på å bygge ny kirke fordi den gamle er altfor liten.

Dere ser jo at det trengs, for bildene under er rett og slett ikke i stand til å vise hvor trangt og fullt det faktisk var der:

Forøvrig må det nevnes at sangen der i menigheten tok helt av! De var kjempegira på å synge, og så mye trøkk er det lenge siden jeg har hørt her i området! Her på videoen under kan dere høre litt av det.

Hvorfor gjorde vi ikke dette før?!

2011-08-22T22:40:00.001+02:00

Da jeg var i Ecuador med Gå Ut Senteret for 4-5 år siden bodde jeg to måneder i det samme huset jeg bor i nå i Cañar. Der satt vi mange lange kvelden under ulltepper og frøs og irriterte oss over at verken peisen eller ovnen var mulig å få fyr i. Derfor var jeg forberedt på mye kulde innendørs da jeg drog hit denne gangen også.

MEN!!! Faktum er at ovnen fungerer utmerket! Vi var bare ikke smarte nok til å få den til å virke som den skulle. Nå har jeg derimot fått flere år på baken, og det viser seg at jeg er full i stand til å få liv i ovnen denne gangen! Trikset er bare å hogge veden i ganske så små biter, finne riktig bruk av luft-ventiler, ha masse tålmodighet (det er ikke bare-bare å få fyr på ting så høyt oppe i fjellet når det er ca 30% mindre oksygen enn ved havet…!), og passe godt på å fylle på med større vedkubber etterhvert.

Vi tuslet derfor ut for å finne litt ved i skjulet, og så var det bare å sette i gang å hogge den i mindre biter. Jeg har aldri i mitt liv hogget ved før, men et slags resultat ble det i alle fall.

Sååå mye glede kan en ovn gi mens jeg er i ferd med å innse at den virker:

Lørdagskvelden ble derfor god og varm, og i tillegg disket Ida opp med god middag. Etterpå tente vi lys og så film i stua. Koselig! =)

Første møte med ungdomsgruppa

2011-08-22T22:23:00.001+02:00

Hver lørdag møtes en del av ungdommene i kitwcha-kirken til en samling på skolen hvor vi skal jobbe fra 5. september. Siden vi skal jobbe en del med denne ungdomsgruppa, fikk vi vårt første møte med dem på lørdag. Klokka 15 møttes de for å spille Fussball i skolegården, og jeg må si jeg beundrer dem som klarer å gi på så mye på over 3000 meters høyde! Jeg og Ida spilte litt volleyball med Isabel i stedet, og kjente vel at det holdt i lange baner foreløpig. Vi har visst litt å gå på når det gjelder kondis her oppe, men det blir vel bedre etterhvert.

Etterpå var det andakt og lovsang inne i skoleaulaen, og selv om noen få ramlet av lasset etter aktivitetene ute, ble de fleste med inn.

Dette bildet er fra tidligere på dagen, da Lauro kom fra Guayaquil for å ha et bibelkurs for både yngre og litt eldre:

Det blir spennende å følge ungdommene framover, og vi gleder oss til å bli enda bedre kjent med dem. Forhåpentligvis kan vi lære masse av dem, og kanskje kan vi også bidra med ett og annet mens vi er her. Det blir gøy å se hva det blir til

Ecuadoriansk graduation

2011-08-19T22:48:00.001+02:00

I dag var dagen da vi skulle ha en rolig formiddag med litt mer husvask, rydding ut av kofferter, vasking av frukt, dansing i stua, gå på jakt etter gass, fiksing av en ødelagt do, knerting av ei mus hvis vi fant henne, og ellers gjøre sånt som man pleier å gjøre…

I stedet endte vi opp på Fransiscos graduation, siden har bestod en veldig viktig eksamen i går, og dermed kan få begynne som ingeniørstudent i Cuenca snart. Fransisco er sønnen til Felipe som vi spiste marsvin hos for noen dager siden, og Felipe er altså en av lederne i kirken vi arbeider med her. Sånne begivenheter er kjekke å få med seg! Så her er noen bilder fra dagen.

Her er hele familien, og selvfølgelig Fransisco i midten:

Hele storfamilien samlet utenfor skolen

Her er litt av maten vi spiste utenfor skolen, etter at seremonien var over. Det heter “mote” (uttales “måte”) og er en type tørket og kokt mais

I kveld skal vi på middagsbesøk til dem igjen for å feire Fransisco, så det blir koselig