Himmelen som plutselig var her

I sommer mistet jeg en av mine beste venninner i en grusom bilulykke. Jeg har aldri møtt noen som elsket livet mer enn henne, og hennes fokus på Gud var på alle måter beundringsverdig. At hun skulle bli hentet hjem til vår Far i en alder av 20 år er helt uforståelig, og det føles fremdeles som om det hele er et vondt mareritt som snart er over. Samtidig vet jeg jo at jeg ikke får se henne mer igjen i dette livet. Da er det godt å tenke på at hun svinser rundt som en gal i himmelen og sprer om seg av all den gleden hun bærer på.

For meg som sitter igjen her nede og ser fram til den dagen da vi skal få gi hverandre verdens varmeste klem igjen, ble det hele en utrolig sterk påminnelse om at himmelen er så mye nærmere enn vi tror. Jeg skjønte plutselig at himmelen ikke er et fjernt begrep som vi en gang langt der framme må forholde oss til. Himmelen kan bli en realitet for oss når vi minst venter det. Himmelen er det som til syvende og sist betyr noe, og det vi strever med å få orden på her i livet er ikke verdt noe som helst når alt kommer til alt.

Venninnen min brakte en liten bit av himmelen til meg på to måter. For det første var hennes kjærlighet og glede en smaksprøve på hvor herlig Gud er. Og for det andre vet jeg nå at himmelen ikke er en myte - den er jo ekte! Vi må ikke glemme himmelen mens vi lever på jorden. Alle lange og harde løp, også livsløpet, har et mål. Mitt mål er himmelen!