Eventyrprinsen ved Gastro

Det var en gang ei jente, ja, la oss kalle henne Ann Kristin, som vandret gatelangs på vei hjem en sen søndagskveld. Hun trasket og gikk, både langt og lenge, og lenger enn langt, og omsider kjente hun duften av Gastros kanelsnurrer og eksotiske soyasauser snike seg inn i nesens innerste rom. Hun motstod fristelsen til å bryte seg inn hos denne lokale delikatesse-sjappa etter stengetid, og fortsatte ferden mot det store lyskrysset.

En ukjent kvinne stod fanget bak sykkelen sin rett ved hushjørnet, og Ann Kristin måtte derfor ta et steg ekstra til siden. Samtidig så hun et par tunge bæreposer komme faretruende nær da et par andre mennesker også valgte samme fluktrute, dog i hennes motsatte retning. Takket være hennes snarrådighet unngikk hun sammenstøtet. I forskrekkelsens øyeblikk kastet hun blikket opp.

Det var da hun så dem. Øynene. De øynene. Blikket. Det uskyldige, varme blikket som borrer seg inn i enhver kvinnes sjel og ber deg om å gi opp alt. En eventyrprins' blikk, forsøkt gjemt under en stripete lue. Et blikk som stirret rett inn i hennes innerste dyp. Samtidig fylte stemmen hans hvert tomrom i hjertet hennes, og det var da det gikk opp for henne. Hun hadde sett ham. Hun kunne tatt på ham. Hun kunne hilst på ham. Hun kunne (kanskje, sånn rent hypotetisk og svært teoretisk sett) fått ham til å innse at han snart skulle passere stedet hvor kvinnen i hans liv bor. Christel, that is.

Men så var øyeblikket over. Muligheten var borte. Og Ann Kristin grep den ikke da den var der. Det kunne blitt de to for alltid. Hun og han. Christel og Alexander. Men Herr Rybak vandret uvitende videre... Og de levde foreløpig ikke lykkelig sammen alle sine dager.

Men...

ÅRRE HEITE, han veit ikkje ka han gjenge glipp ta!!