Jeg har ikke vokst opp med et rom fullt av grønne planter. Grunnen er rett og slett at de har krepert en etter en, og jeg endte til slutt opp med en kaktusplante som merkelig nok brukte hele fire år på å si takk for seg.
Jeg har heller ikke sett store fremskritt som gartner etter at jeg flyttet til Oslo. Mens jeg bodde på Tåsen hadde jeg faktisk en orkidé hos meg en måneds tid... Men så døde den. Mulig det har noe med at jeg *kremt* glemte å vanne den...?
Når jeg så fikk en søt liten blomst av Marit og André til 21årsdagen i september tenkte jeg "hjææææælp". For dette kunne da umulig bli særlig vellykket...?
Og jeg fikk rett... Blomsten svevde etter en tid mellom liv og død, noen ganger druknende i vann, andre ganger på ørkenvandring. Syns det burde følge med bruksanvisning på alle blomster!
Da den virkelig sang på sitt siste vers ble resultatet at Darjan tok over som fosterfar for den siden han hadde passet så godt på den svære palmen vi hadde i stua vår. Til slutt glemte jeg nesten at jeg var den egentlige eieren av den såvidt overlevende planten i vinduskarmen. Den kom seg liksom aldri helt igjen etter det første sjokket, men klamret seg desperat til livet takket være Darjans omtanke for den.
Så kom tiden da jeg skulle flytte videre til neste bolig, og etter et opprivende farvel mellom far og barn (altså Darjan og blomst), ble blomsten med meg til mitt nye rom hos Kjerstin og Camilla. Her fikk den fast plass i vinduet mitt, og jeg så med skepsis på de tørre bladene og den ene lille rosa blomsten som falt av i det øyeblikket jeg satte den på sitt nye hjem.
Senere husket jeg at man kanskje skal prøve å gi den vann når det ryker støvete jord opp av den, og det har jeg faktisk klart å gjennomføre i flere uker. Det gledet meg da stort når jeg plutselig innså at den skjøt fart og vokste videre, til tross for at den ble skjev og skakk som bare det. Håpet steg inni meg, og da den første (og foreløpig eneste) blomsterknoppen kom til syne, kjente jeg stoltheten komme sigende. Det er derfor med et stort smil om munnen og glede i hjertet at jeg kan vise dere følgende:
Det er utrolig hva litt vårsol kan skape!
2 kommentarer:
Far er veeeeldig glad for at blomsten trives i sitt nye hjem, og ikke minst UTROLIG takknemlig for at den ENDELIG kan få litt go´sol på sin nydelige grønne stilk :) Jeg kommer nok snart på besøk :) love, d
Ja, blomsten savner deg fælt, så du må komme innom og hilse på den en dag :) Mulig den vil trenge gjenopplivning etter påsken, så du får komme innom da en gang ;)
Legg inn en kommentar