Storslått 15-årsfeiring

Her i Ecuador er det blitt mer og mer vanlig at jentenes 15-årsdag feires til den store gullmedaljen, og denne skikken har etter hvert også nådd Cañar. I helga var jeg derfor invitert i bursdagen til Sara, og jeg skulle til og med være en av de to såkalte "madrinas de maquillaje", altså en slags høytidelig utnevning som bursdagsbarnets sminkør. Feiringen startet med gudstjeneste i kirka i Cañar, hvor flere av ungdommene var "damas" (damer) og "caballeros" (kavalerer) som hadde øvd inn et par danser på forhånd.

Det var også en lang tale, lovsanger og så en relativt fin sette-pris-på-familien-del til slutt. Etterpå var det tid for fotosession:

Sara og Saulo, hennes kavaler for dagen.

Sara og Karolina.

Fine "damas"

Noen av de kjekke ungdommene.

Jeg og bursdagsbarnet

Jeg og Magdalena.

Etter at opplegget i kirka var ferdig gikk ferden videre til Saras besteforeldres hus i Charcay. Begge Saras foreldre reiste til USA da hun selv var bare 2 år, så hun bor med besteforeldrene sine, noe som dessverre er veldig vanlig her i området… Hele menigheten fulgte selvfølgelig med på lasset til festen etterpå, og jeg befant meg, for første gang, plutselig på en sånn tilstelning som eneste nordmann. Heldigvis hadde jeg Anita og Magdalena som jeg pratet mye med, og det er også stas når de eldre i kirka etter hvert tar mer kontakt med meg, så jeg hadde en veldig sosial og kjekk kveld. Det innebar selvfølgelig mye venting, men da kvelden var omme hadde vi fått med oss enda mer dans av de flotte pyntede parene, enda en mini-gudstjeneste, utdeling av gaver, flere typiske tradisjonelle ting man visstnok gjør på en sånn fest, marsvin-middag, gaveoverrekking, og ikke minst kakespising ved midnatt. Dessuten viste det seg at den sminke-oppgaven jeg og Anita hadde skulle foregå som en del av selve festen, og at vi altså da skulle sminke henne foran alle gjestene. Det gikk med andre ord ganske fort i svingene, og var vel mer for syns skyld enn reell sminking.

Selvfølgelig må man ha 15 bursdagskaker når man fyller 15 år!

Det eneste som la en kraftig demper på feiringen var at den foregikk utendørs, og vi holdt på å fryse vettet av oss fordi ingen visste at vi skulle være ute, og dermed hadde ikke folk med seg nok varme klær. Kjære vene, så kaldt det var! SMERTE! Når klokka var nærmere halv ett om natta var vi så stivfrosne hele gjengen at folk kastet i seg kakestykkene sine og fløy av gårde for å komme seg hjem. Jeg havna selvfølgelig bakpå lasteplanet på en bil, noe som definitivt ikke økte temperaturen, men jeg kom meg i alle fall hjem og stupte rett til køys i Tambo.

Så nå har jeg fått med meg en slik feiring også, og jeg lærer stadig nye ting om kulturen her. Det er gøy! Det var forøvrig en interessant miks av kichwa-kultur og en mer moderne ungdomskultur som ble smeltet sammen på en slik fest, og jeg syns det reflekterer godt det veikrysset man befinner seg i nå med mye endring samtidig som man ønsker å beholde den opprinnelige kulturen.