“Ynde svikter, og skjønnhet forgår”

(Ja, jeg vet at teksten er lang. Men jeg tror den er verdt å lese. Jeg tror nemlig ikke den kom fra mitt eget hode...)

Det er ikke til å unngå. Overalt hvor vi beveger oss forventes det at man ser opplagt og kvikk ut. Man skal komme nydusjet uansett tid og sted, og helst skal man ha vært innom frisøren også. Som jente merkes kanskje presset ekstra godt. Og jeg innrømmer gjerne at jeg er en av dem som påvirkes av dette.

Jeg kan ofte tenke om meg selv at jeg ikke er særlig forfengelig, siden jeg faktisk ikke brukte sminke før jeg begynte å studere. Men så slår det meg at jeg ikke har noe som helst å være stolt over på det området. For nå har jeg nemlig blitt en sånn sminkedukke, jeg også. En som ikke tør å vise meg utenfor døra uten å fikse litt på meg selv først. Og om jeg skulle våge meg til å kaste ut søpla en lørdagsmorgen, før jeg har funnet fram maskaraen, så gjemmer jeg meg godt inne i hetta på college-genseren. Jeg er akkurat like forfengelig som dem jeg kaster kritiske blikk mot på gata. Og det er til å bli flau av! Hvis det er noe som gir grunn til å gjemme seg inne i hetta, så er det nettopp dette. Hvordan i alle dager er det jeg har blitt?! Hvor er det jeg har fokuset mitt? Er det sånn det skal være? Hva skal det være godt for? Gud har jo skapt meg akkurat sånn han hadde tenkt at jeg skulle være!

Noen ganger hender det at jeg får tanker og bilder som jeg tror er fra Gud, og det vakreste bildet jeg har sett for meg kommer jeg aldri til å glemme. Jeg så et øyenbryn bli malt helt fra bunnen, på et hvitt papir. Hånden som malte brukte en syltynn pensel, og maleren var så inderlig nøye på at hvert eneste hår skulle plasseres akkurat på det perfekte stedet. Videre maltes det et øye, og deretter konturen av ansiktet. Og alt var så PERFEKT! Kunstneren visste nøyaktig hvordan han ville ha det, og han bruke laaaang tid for at det skulle bli som han ville. Til slutt kunne jeg se at det hadde blitt et helt fiks ferdig ansikt. Og det var så fantastisk pent, for jeg visste hvor stor kjærlighet som var lagt ned i hvert eneste penselstrøk. Det var som om jeg var maleren, som om jeg kjente hver eneste følelse han hadde mens han malte.

Deretter så jeg et bilde, som om det var en slags film, som liksom sveipet over alle land og nasjoner i hele verden. Det startet laaaangt tilbake i tid, til noen av de første samfunnene du kan tenke deg, og så gikk det framover mot tiden vi lever i nå. Det var som om jeg fikk se gjennom en kameralinse som ville vise meg alle mennesker som noen gang har eksistert på denne jord. Og jeg fikk stadige nærbilder av noen av menneskenes ansikter. Og jeg kjente at jeg fremdeles var maleren, jeg var inni tanken hans. Jeg kjente hvor glad jeg var i hvert eneste ett av de ansiktene og menneskene jeg så. For hver eneste én var så perfekt designet, med den største presisjon.

Det var da jeg skjønte hvor stor kjærlighet Gud har lagt ned i skapelsen av hver og en av oss. Han har designet oss med den dypeste kjærligheten vi kan forestille oss, og hver minste millimeter av oss er så nøye planlagt at vi aner det ikke! Gud har lagt sin sjel inn i å forme oss AKKURAT slik han ville at vi skulle være! Tenk om vi kunne fatte hvor stort det er! Om vi kunne fatte hvor fornøyd Gud er med det han har skapt! Med at hvert eneste mennesker på denne jord har blitt nøyaktig slik han tenkte det skulle være! Det knytter seg av intens glede inni meg ved tanken på det!

…Så hvorfor i all verden klistrer jeg på meg sminken?! Jeg aner virkelig ikke. Kommer jeg til å kutte det ut? Sannsynligvis ikke…

Men det jeg vet er at jeg ALDRI har grunn til å klage på noe av det Gud har skapt, for jeg er perfekt tenkt, malt og formet. Og det gjelder både på utsiden og på innsiden. Jeg trenger å lære meg at skjønnheten kommer innenfra, fra hjertet. Skjønnheten må forstås ut fra Guds øyne, og Han viser oss den innenfra. For kjærligheten sitter i hjertet, ikke i verken slitne eller sparklede ansikter. Den sitter i Guds hjerte og i den kjærligheten han boblet av da han tegnet oss.

Så fortsetter vi kanskje å sminke oss og kle oss pent likevel. Men når alt kommer til alt, så betyr kanskje ikke det noe. Det som betyr noe er om man skjønner i hjertet at man er skapt perfekt. For det er tross alt ikke det utvendige som betyr noe, det er det på innsiden. Og man må se skjønnheten bak det utvendige, skjønnheten som Gud la ned i deg når han skapte deg, for å forstå både utsiden og innsiden av det hele.

Derfor kan vi ikke legge grunnlaget for hvem vi er ut fra hvordan vi ser ut eller hvordan vi tror andre ser på oss. Vi må se oss selv med Guds øyne, og vite at den skapelsen han gjorde da han malte oss var perfekt, og det som Gud har kalt perfekt – det ER perfekt. Guds perfekthet må aldri undervurderes, for Han er over alt og alle, og den overgår alt det sminken noensinne kan dekke over eller forandre.

Så når årene setter sine merker på steder man ikke skulle ønske, så skal i alle fall jeg tenke på følgende kloke ord:

Ynde svikter,

og skjønnhet forgår;

en kvinne som frykter Herren,

skal prises.

La henne nyte frukten

av sitt arbeid;

der menneskene møtes,

får hun ros for sine gjerninger.

- Ordsp. 31:30-31

Jeg håper ikke jeg blir husket for hvordan jeg så ut, verken i går eller om femti år. Jeg håper jeg blir husket for at jeg levde livet mitt i Guds skjønnhet, i overgivelse til Ham. Jeg håper jeg huskes for mitt arbeid og min iver for Gud. Jeg håper jeg huskes for å ha møtt mennesker med Guds kjærlighet. Det er dét som skal sette spor, både i meg og i menneskene jeg møter.

Og dét er min bønn.

Amen.