Jeg er flittig leser av diverse nettaviser, og i dag ble jeg sittende med hakeslepp langt ned på knærne da jeg kom over dagens hovedoppslag i Aftenposten. Jeg er fullt klar over at dette bare gjelder en sålangt navnløs del av Oslo by, men kjære min tid som det lyste opp i hjerterota da jeg leste at Oslo sentrum nå skal hete Kristiania. Vage minner om norske kulturskatter og staute nordmenn spretter frem, og jeg kjenner et fremmed stikk av en norsk nasjonalisme som normalt sett ikke skriker så høyt hos undertegnede. Jeg kjenner jeg blir stolt av å være norsk.
Grunnen til at jeg har så mange positive følelser knyttet til navnet Kristiania er vel noe uklar. Men jeg gleder meg til den dagen jeg virkelig kan si "jeg stikker ned til Kristiania en tur, jeg".
Jammen var ikke "Kristiania Profetlaug" bare et historisk navnepåfunn - det var rett og slett forut for sin tid! (Måtte de som forstår denne setningen kose seg med den. Resten kan fundere litt på hva jeg prater om...)
6 kommentarer:
Kristiania gir meg assosiasjoner til unionstid. Det høres ut som et sus fra vår dansknorske historie (Christiania-> Christian IV), og er kanskje ikke helt nasjonalromatisk.
Sentrum er vel sentrum.
Men samtidig kan jo ordet Kristiania romme noe mer...
Ja, du sier noe der... Mulig det bare er ordet i seg selv som høres så fint ut inni hodet mitt.
Men akk og ve... hvem er alle disse anonyme kommentatorene mine...?
;) Nei, nå kan du lure!
Egentlig er det litt svung over Kristiania. Må si jeg liker tanken bedre og bedre.
Jeg lurer så det knaker... Hører du det? *knirk knak* sier det...
Svaret er vel enkelt! Du har positive følelser tilknyttet kristiania pga meg :-D
Hehe, ja sannelig! Der tenker jeg vi har svaret ;) Ses snart for mer spansk-grublerier! =)
Legg inn en kommentar