Det å ta ansvar for ting, det er egentlig en ganske artig sak. For eksempel er det sånn for meg at når noen spør meg om jeg kan ha ansvar for noe, om det så er å passe på at noen kommer seg opp om morgenen, så kjenner jeg at ja, dette skal gjøres ordentlig! Jeg er nemlig ikke typen til å gjøre noe halvveis. På godt og vondt, må man jo kunne si.
Det er bra fordi jeg som regel vet at jeg har gjort en grundig jobb, og fordi ingen skal kunne si at jeg ikke har gjort det jeg skulle. For eksempel var det vel litt motvillig at jeg gikk med på å bli informasjonsansvarlig på markedet vi skal ha, men søren døtte meg: Jeg har sagt at jeg skal gjøre det, så da gjør jeg det. Skikkelig! Resultatet har blitt maaaange timers arbeid, to maratondager i Storsalen menighet (jada, kommer rett derfra nå), masing på folk om at de må bli med, men ikke minst at folk nå faktisk begynner å få med seg hva som skal skje.
Og det er gøy! Kjempegøy faktisk! Da vet jeg at jeg har gjort det jeg skal, og jeg vet jo at jeg har blitt gira på å gjøre det når jeg bare satte i gang, så det har kostet både mer og mindre enn forventet.Samtidig er det en litt mindre bra egenskap fordi man fort legger merke til det når folk ikke gjør det de skal. Noe av det verste jeg vet er når folk gang på gang på gang sier at de skal ordne noe, og så skjer det aldri.
Da er det noen ganger sånn at jeg får lyst å riste dem hardt og brutalt og be dem skjønne at man er nødt til å ta i et tak for å få ting til å gå rundt. Hva skjer om ingen hadde giddet å stelle til gudstjenester eller bygge et hus eller mate hunden??!! Da skjer det enten fint lite, eller det som verre er. Joda, jeg vet jo at ikke alle er utstyrt med dobbel turbo og alt det der, men tar du et ansvar så har du et ansvar.
Da er det noen ganger sånn at jeg får lyst å riste dem hardt og brutalt og be dem skjønne at man er nødt til å ta i et tak for å få ting til å gå rundt. Hva skjer om ingen hadde giddet å stelle til gudstjenester eller bygge et hus eller mate hunden??!! Da skjer det enten fint lite, eller det som verre er. Joda, jeg vet jo at ikke alle er utstyrt med dobbel turbo og alt det der, men tar du et ansvar så har du et ansvar.Jeg er altså sånn at jeg ikke går inn i noe halvhjertet. Om jeg nøler før jeg setter i gang, så kan jeg love deg at jeg gir alt når jeg først bestemmer meg for det. Engasjement, kalles det visst.
Takket være mitt deilige bønnesvar for nøyaktig to uker siden vet jeg nå hvor jeg hører hjemme rent menighetsmessig. Så er neste utfordring å finne ut hvilket ansvar Gud vil gi meg der. Hvor Han vil bruke engasjementet mitt, og ikke minst hvordan. Jeg har gjort som jeg fikk beskjed om: Gjort meg til kjenne. Nå lurer jeg bare fælt på hva Han der oppe har planlagt at jeg skal begi meg utpå til høsten. Oppgave i G2? Kanskje det...? Men jeg sier det bare: Jeg gjør ikke jobben halvveis om jeg går inn i noe der!
Tar jeg ansvar, så har jeg ansvar!
Hva med deg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar