Let us pray, let us pray!!

Beklager at dette blir langt, men det er fordi det er noe som betyr mye for meg. Håper du orker å lese det...

Jeg må innrømme at det ikke er helt ideelt å lese til verdens største møkkaeksamen samtidig som min kjære morfar ligger på sykehuset. Særlig ikke når det er så innmari unødvendig at han skal ligge der sånn som nå! Kort fortalt: Morfar har alltid vært frisk som en fisk, men i påsken fant legene to svulster hos ham, og de ble operert bort tidligere i mai. Det ser heldigvis ikke ut til at det er noen som helst spredning! Morfar var på full fart mot bedre tider etter litt hosting og harking av slim etter operasjonen.

Så skjedde det plutselig noe krøll i tarmen der svultstene hadde blitt fjernet, og det gikk i hui og hast inn i en ny operasjon for å renske opp skaden. Det er IKKE barnemat for en 87 år gammel mann å gå gjennom to laaaange operasjoner på så kort tid, og etter den siste ble han på ny liggende på respirator i koma med ledninger og slanger og styr overalt. Formen svingte voldsomt de første dagene, men i løpet av helga har han heldigvis våknet godt til og ligger nå og titter rundt seg og kommuniserer så godt han kan med hender og blikk og nikking og risting på hodet.

Problemet er at lungene hans har gjennomgått en så heftig påkjenning etter alt styret at han fremdeles trenger hjelp til å puste. Utenom det er han egentlig svært så oppegående etter forholdene. Men slangen han har i halsen er selvfølgelig en pest og en plage, og han trives absolutt IKKE med å ha den der. Den gjør at han ikke kan snakke, og du kan selv tenke deg hvordan det må føles å ha en greie på størrelse med en hageslange ned i halsen og ut av munnen. Ikke mye godt, nei! Og så glad som han er i å prate, så skjønner jeg godt at han vil ha den bort.

I morgen (tirsdag) skal de prøve å koble ham fra respiratoren for å se om det går bra. Men legene er bekymret for om lungene hans vil være sterke nok til å takle det. Og nettopp det er det mest irriterende oppi det hele! Mannen er jo på bedringens vei på alle andre måter, det er bare lungene som må ha krefter nok, ettersom jeg har forstått. Noe som i utgangspunktet ikke var en del av problemet når han ble innlagt...

Jeg vet jeg har mast før, men jeg er bare nødt: Kan du være så snill å be Gud om at Han må gi kraft til lungene til morfar? Og om at han må komme seg fort på beina igjen! Han sier selv at han ikke er klar for å gi opp enda, og da må vi sette inn alle kluter for å be Gud om dette her!!! En dose konsentrasjon til undertegnede hadde heller ikke vært feil å be om i disse dager...

Nå har jeg (heldigvis, må man vel kunne si) sluppet å være midt oppi dette hjemme i Sandnes. Jeg har kunnet distansere meg fra det til tider. Men jeg kjenner morfar godt, og det er vondt å vite at han har det sånn som dette nå. Dessuten har jeg fått mye info hjemmefra, og jeg vet at dette er skikkelig tøft for alle sammen.

Mormor og morfar har alltid vært der for oss, og særlig etter at mormor døde har vi sett mye til morfar. Jeg treffer ham hver eneste gang jeg er hjemme, og jeg har vel kanskje alltid hatt et litt spesielt bånd med ham.. vet ikke helt... Huff, nå triller tårene her... heh... Det føles i alle fall som om jeg burde vært der med ham og holdt han i hånden akkurat nå i stedet for å sitte her. Det kan jeg dessverre ikke på grunn av eksamen, men jeg kan i det minste be. Og det vet jeg at morfar setter pris på. Han er en god mann med et hjerte av gull som virkelig banker for Gud. Sprekere og herligere 87-åring skal du lete lenge etter, og jeg har store planer om å komme hjem på sommerferie for å treffe en oppegående og ekstremt pratesyk morfar!

Vil du være med å be? Vær så snill...!

Legger ved et dikt jeg fant:

To Grandfather with Love

Some things will always be in style

Good solid things like honesty, and trust and caring about people.

It's qualities like these that keep us aware of who we are

And what we can give to life.

It's qualities like these, Grandfather, that you've taught me to value,

through your influence, your example and your love.

It has made me love you very much,

And has made me very proud to have you for my Grandfather