Fantastisk sang!

Når jeg går rundt i Oslo med denne sangen på full guffe på iPod'en, da gråter jeg. Ikke fordi den er trist, men fordi jeg skulle så inderlig ønske at alle menneskene jeg går forbi kunne skjønne at Gud er her. Og fordi jeg vet at Gud er så ufattelig stor, og at Han har så enormt mye godt for oss.

Det er en sang full av sorg, glede, fortvilelse og håp. Det er en sang som rett og slett får tårene til å trille nedover kinnene mine mens jeg går forbi medstudenter og andre på Blindern. Å se dem inn i øynene og vite at de trenger Gud - det er smertefullt. Han er deres skaper og konge, og de vil ikke vite om det. Jeg skjønner det ikke...

Og så vet jeg at jeg kan gjøre så lite med det, samtidig som jeg kan gjøre så mye. Jeg kan be. Jeg kan være et lys i et usynlig mørke. Og jeg kan vise hvem Jesus er gjennom mitt liv. Så er det Gud som skal gjøre de store tingene. Det er Gud som er Gud. Ikke meg. Han.