Fotballtur til Juncal

Etter gudstjenesten i Cañar på søndag gikk vi en hel gjeng opp i sentrum for å spise middag. Med tanke på at vi var hele syv nordmenn med (volontørene Gina og Ellen Maud, de fire GUS-studentene og meg selv) var det bare såvidt vi ikke utklasset ecuadorianerne selv i antall, men heldigvis har de fremdeles et lite overtak. Etter en heftig porsjon middag stakk vi alle sammen litt til hver vår kant, og jeg endte opp med å bli med en gjeng til Juncal, som ligger ca. 15 minutter lenger nord for El Tambo. Der skulle en av gutta spille fotballkamp i kvartfinalen i en lokal cup, og vi ble med som heia-gjeng. På veien dit tok et par av gutta knekken på en hel liter med yoghurt i pose, og det måtte selvfølgelig Magdalena "hjelpe" dem litt med . Stakkars Moisés led nesten yoghurt-døden et øyeblikk der, hehe…

Daniel fikk til slutt lov til å drikke i fred etter å ha gitt streng beskjed om at den som ødela for ham skulle få seg en ordentlig yoghurt-dusj, men så var det også han som skulle spille kamp, så da var det helst greit å la ham få i seg litt næring før det braket løs.

Vel framme ved den store gressbanen i Juncal (som forøvrig er en smule uvanlig, ettersom alle her spiller indoor på en liten betongbane med bitteliten ball), ble vi sittende og vente litt i finværet, og Moisés kommanterte kjapt at vi skulle finne fram en paraply, for han kunne jo bli solbrent. Det skal nevnes at Moisés er en skikkelig moroklump med ordentlig glimt i øyet, og han var litt uenig i at han selv måtte holde paraplyen siden det så litt jentene ut. Men jeg fikk da dokumentert at han var den som var mest gira på opplegget

Da fotballkampen var i gang flyttet vi oss litt nærmere for å se og for å heie. Og jeg vet ikke om jeg fulgte mest med på selve kampen eller på Magdalena som omtrent lettet der hun stod og hylte og skreik og gaulte alt hun kunne hver gang noen var i nærheten av ballen. Det piper fremdeles i ørene mine etter høyfrekvent hyling…

Uansett, moro var det, og vi lo oss skakk i hjel av Magdalena. Dessuten endte kampen 2-1 til vår kjære venns lag, noe som selvfølgelig toppet en aldeles glimrende søndag. Etterpå var vi ganske stivfrosne, for det begynte å bli kaldere, og gleden var stor da et ektepar fra kirka tilfeldigvis kjørte forbi oss da vi ventet på bussen hjem igjen, og da vi satte oss inn i bilen deres kunne jeg ropt høyt av glede over at folk her alltid skrur varmen inni bilene sine på maks styrke, for jeg var gjennomfrossen. Digg!

Så får vi se om vi tar turen neste helg for å få med oss semifinalen. Magdalena har visstnok skumle planer om å stjele ei tromme fra kirka for å kunne lage enda mer lyd, men jeg tror vi må sette en stopper for det, for hun er høylytt nok allerede, hehe….