Ann Kristin prøver noe nytt

Jeg har jo lovet dere et innlegg om hvordan kombinasjonen meg+ski utartet seg, så her kommer det.

Saken er den at jeg er ikke en sånn typisk nordmann som spratt ut av mors mage med skiene godt spent fast. Jeg husker heldigvis svært så lite av mine første år i løypene, men har skjønt at mine foreldre mistet all tro på at jeg var i besittelse av et naturtalent innen denne sporten da de forsøkte å lære meg kunsten å gå på ski. Blant annet ble visst skistaven til mor fryktelig tung på grunn av en viss datters trang til å gripe tak i den, og deretter helst ikke slippe. Det er tydelig at jeg var tidlig ute med å skjønne at det var viktig å henge med på actionen uten å måtte anstrenge meg noe ekstra.

En annen historie som har gått i reprise noen ganger i hjemmet, er om den gangen da jeg i panisk frykt satte meg boms ned på rumpa for å unngå å renne rett i en svær elv like i nærheten. Ehmm... ja okey da... det var vel kanskje egentlig en bekk.... Jaaavel... så var det en ganske så liten bekk da... Sånn omtrent 20 meter lenger nede i bakken... og visstnok heller ikke i samme retning som jeg rant. Jaja, evnen til å tenke gjennom enhver handlings mulige konsekvenser var jo på plass i alle fall...
Hæ??!! Kaller du meg pingle?!! Det er det verste jeg har hørt...

Det årlige påskerennet på Seljestad har jeg bare vage minner om, men jeg synes å huske at jeg ikke akkurat lå i teten. Merkelig det der... Ære være dem som kom på den geniale ideen om å la absolutt alle deltakerne få medalje!

Så skulle det altså gå så mange år at jeg ikke har telling på det en gang, før jeg plutselig ble offer for frivillig tvang til å bli med på en hyttetur med en vennegjeng for omtrent 3 år siden.

Og den turen innebar ski. Det betydde at jeg ble fint nødt til å lære meg å gå på ski den helga, og takket være en meget tålmodig kamerat overlevde jeg utrolig nok. Likevel lovet meg selv dyrt og hellig at det skulle bli lenge til neste gang. Og det ble det.

Det gikk tre år. Så fant GUS-gjengen ut at hyttetur midt i snøens høysesong hørtes kult ut. Jeg gjennopplevde tidligere traumatiske opplevelser i søvne og håpte det skulle bli umulig å skaffe meg ski. Så heldig var jeg dessverre ikke, og jeg endte opp med å måtte trå til verket.
Jeg øynet håp da jeg faktisk fikk på meg skiene på egenhånd og sendte en liten takk til min tidligere nevnte kamerat som lærte meg skigåingens essensielle bevegelser. Det gikk rett og slett framover, bokstavlig talt!Jeg plasserte meg strategisk i midten av saueflokken på 12 personer og skøv meg selv bortover så godt jeg kunne. Takket være det faktum at gruppeturer ikke akkurat går unna i superfart hang jeg foreløpig med. Fordelen med å ligge bak de første var jo at mitt eneste oppdrag var å holde noenlunde samme speed som dem, og ved at jeg alltid hadde noen bak meg rakk jeg stort sett å få tilbake pusteevnen før sistemann kom pesende opp bakkene. Styrketrening på MF må også ha gjort sitt til at armene mine fremdeles henger på i etterkant. Det skal likevel sies at jeg fikk flashback til bekk-episoden da jeg plutselig stod foran en tynn sti som ba inntrengende om å få ta livet av meg. Jeg lærte fort at det er TUNGT å falle og reise seg hundreogtjue ganger i løpet av fem minutter!

Senere skulle Johanna filme at jeg trynte... Heldigvis for meg var dette en av de få gangene der jeg holdt meg på beina:

Når vi skulle ha pause fløy alle de andre rundt og samlet grener og annet til bålet. Jeg brukte tiden på å innhente krefter nok til å stå oppreist før jeg våknet til live igjen etter et par pølser og mye latter.På returen fant noen ut at vi burde skifte skismørning, og det gjaldt også på mine ski. Dessverre skulle det vise seg at dette ikke var dagens glupeste sjakktrekk, og jeg skjønte etter hvert betydningen av uttrykket "klabbing". Kort oppsummert kan man si at det ikke fører til så stor fremgang å ha 5 cm knallhard snø limt fast under hver ski. Jeg mistet fort min fantastiske posisjon som nr. 6 i rekka, og styrte fælt på i det heftige snøværet som plutselig skulle gjøre alt så mye bedre. Sliten og fæl kom jeg til slutt hjem til hytta, og jeg er fremdeles forundret over at jeg maktet å gå over en mil på ski.

Dagen etter var de andre i full gang med å snøre på seg skiskoene igjen, for nå skulle det hoppes og lekes utenfor hytta. Jeg skrev i stedet ut halvparten av hytteboka, mens jeg priste meg selv lykkelig over at jeg IKKE kjøpte ski i vinter likevel. Syns hvert tredje år høres ut som et greit intervall for aktiviteter på bortoverski, så jeg bruker heller de pengene på noe annet i stedet :)

Forøvrig skal det nevnes at jeg var delvis invalid halve den neste uka etter at å ha oppdaget en ny grad av gangsperr (eller det å være støl, som man sier på Østlandet). Man kan trygt si at å gi alt man har når man går i "fiskebein" for å komme opp en bakke krever bruk av muskler jeg aldri hadde drømt om skulle involveres. Jeg må ha sett ut noe sånn som dette, sett bort fra den kløinga da: Så der fikk du den nakne sannheten om jenta som ikke kan gå på ski, men som tok utfordringen denne gangen. Om det blir noe 'neste gang' får vi nå se på... Men til tross for at jeg her har fokusert ganske ensrettet på ett enkelt aspekt ved turen, så mener jeg likevel at dette bildet oppsummerer opplevelsen ganske bra: Slitsomt, men moro!