En trikketur

Jeg går på trikken en fredagskveld og plumper ned på et av setene. Tankene flyr av gårde til et sted jeg ikke lenger husker. Som den nordmannen jeg er titter jeg ut av vinduet i håp om å unngå møtende blikk fra andre passasjerer. Kanskje er de få minuttene her den eneste tiden jeg har for meg selv denne dagen.
Ved neste stopp kommer det på et par gutter i 20-årene. De har med seg hver sin klirrende handlepose. Jeg vekkes plutselig opp idet han ene dumper ned ved siden av meg. Han andre setter seg på setet overfor. Gutten ved siden av meg holder en åpnet ølflaske. Jeg sitter inneklemt, innesperret, nesten fanget. Intenst stirrer jeg ut av vinduet og håper at de skal av før meg.

Så begynner de å prate. Jeg har ikke annet valg en å lytte. Jeg sitter jo der.

Gutt 1: "Jeg føler meg litt sånn... æsjj, veit ikke jeg.. men..."
Gutt 2: "Hva?"
Gutt 1: "Nei... veit ikke helt jeg ass, men det er lissom bare jeg som sitter her med ølflaske da veit du... Det er ingen andre på trikken som sitter sånn. Er ikke det litt sånn rart siden det er freddaskveld og sånn?"
Gutt 2: "Hmm... Veit ikke jeg..."
Gutt 1: "Hmnnei... Føler meg nesten litt teit lissom. Det er jo litt rart"

Gutten overfor meg åpner en snusboks og jeg titter forsiktig bort på dem mens de deler den mellom seg. 12 poser til hver. Han ene får bare 10, for han har allerede brukt opp to av sine. Gutten jeg sitter ved siden av klirrer fælt med posen idet han finner en ny flaske.
Samtalen fortsetter.

Gutt 1: "Veit du... egentlig må det være utrolig irriterende at folk sitter sånn som detta her. Sånn og drikker lissom. På trikken. Jeg lurer på hva folk tenker om det jeg"
Gutt 2: "Ja, det er sant. Kristne folk og sånn. De liker det sikkert ikke"
Gutt 1: "Nei, ikke sant! Tenk om det satt en sånn derre superkristen person her lissom. Det må jo være utrolig provoserende å se sånne folk som oss"
Gutt 2: "Ja, eller foreldrene dine for eksempel. Tenk om de så deg nå, med ølen i hånda og klar for en runde på by'n lissom"
Gutt 1: "Heh, ja det tror jeg ikke de hadde hatt så lyst til å se. Men jeg er jo voksen da, så de ha'kke no' de sku' sagt"
Gutt 2: "Stemmer det"
Gutt 1: "Mhmm... Men det må likevel være irriterende for andre folk at vi sitter sånn her. Tenk å være kristen og måtte se sånne som oss rundt seg hele tiden 'a. Det må jo være sykt plagsomt"

Vi er framme ved stoppestedet mitt. Jeg unnskylder meg forsiktig og kommer meg omsider forbi dem og ut døra. Tankene spinner.

Skulle jeg sagt noe?

Kanskje var jeg den eneste kristne de var i nærheten av den dagen. Kanskje var jeg den eneste kristne de var i nærheten av på veldig lenge.

Burde jeg ha sagt noe?

De pratet om meg uten å vite det. Men de hadde misforstått noe. Jeg var ikke irritert, heller ikke provosert. Jeg var overrasket. Overrasket over hva de snakket om. Overrasket over at de tydeligvis ikke hadde noen kristne å spørre om det de lurte på.

Og der satt jeg. Redd for mennesker, redd for blikk, redd for å begi meg ut i en samtale jeg visste jeg ikke hadde kontroll over. Redd for verden. Så jeg sa ikke noe. Ikke et ord.

En stille bønn steg opp til Gud om at Han måtte sende dem noen som var mer lydhøre enn meg.

Livet mitt fortsetter som før. De to guttenes liv gjør også det. Men av og til klinger det i hodet mitt: Jeg sa ikke noe... Ikke et ord.