På besøk på Mushuk Kawsay

Onsdag kveld ble huset jeg bor i i Cuenca invadert av en skokk med norske folkehøgskoleelever med unevnelig høyt energinivå, og torsdag morgen satte jeg meg dermed på en ganske tidlig buss for å rømme opp til Cañar snarest mulig. Jeg hadde selskap i Rannveig Ølstørn som også skulle oppover fjellet, og vi fikk oss en trivelig prat på turen. Rannveig og hennes mann Atle har vært misjonærer her i Ecuador i noen år, og var tilbake nå en måneds tid for å følge opp arbeidet før de returnerte til Norge på lørdag.

Vel framme i Cañar tok jeg og Rannveig turen ned til min gamle arbeidsplass, nemlig skolen Mushuk Kawsay, hvor de to volontørene Ellen Maud og Gina jobber dette året.

Der møtte jeg igjen mange av mine flotte tidligere elever, og fikk også prata med flere av lærerne jeg jobbet med før. Veldig koselig! Et par av de eldste elevene er LITT veldig glade i meg, hehe, så det ble en relativt lang fotosession med dem, og til slutt måtte jeg kjempe meg fri fra dem, til manges store fornøyelse.

I tillegg var dette dagen før den årlige "día de los difuntos", eller De Dødes Dag (type Allehelgensdag), noe som betyr at alle fikk servert såkalt "pan de guagua", som er brødbakst som er laget med form og pynt som en baby, og "colada morada", som er en lillafarget, varm juicedrikk med fruktbiter oppi. Alle elevene fikk da beskjed om å stille seg pent i kø i skolegården for å få smake på godsakene, og til slutt var de vel i alle fall i nærheten av noe som kunne minne om en slags oppstilling.

Lærerne og alle andre (inkludert undertegnede) som var på skolen fikk også sine porsjoner, noe som for min egen del ble mitt første møte med denne tradisjonen, og et positivt sådan. Nam-nam, altså!

Da serveringen var over var planen at de skulle fortsette skoledagen, men plutselig forsvant både små og store til alle kanter, og vips - så var skolegården tom. Med andre ord hadde det liten hensikt å tilbringe mer tid der, og vi tusla også hjemover igjen i likhet med alle andre. Her er noen av barna som skal få skyss hjem siden de bor et stykke unna skolen, og den lille gutten som sitter på kne i bildet hylte og skrek fordi han ikke ville dra hjem, mens noen av de eldre jentene prøver å overtale ham til å bli med i bilen.

Jeg kjenner at jeg savner å jobbe på skolen, men dessverre er det ikke det jeg er her for å gjøre i år, selv om det kribler i meg etter å kaste meg inn i engelskundervisningen igjen… Da er det i det minste fint at jeg kan stikke nesa innom og si hei innimellom