Playland Park

Innimellom dukker det opp mobile, og altså da ganske så midlertidige, fornøyelsesparker rundt omkring i Ecuador. Playland Park er en av de store aktørene, og nå for tiden holder de til i Cuenca, og dermed var det duket for utflukt til storbyen for gjengen fra Cañar. Jeg befant meg allerede i Cañar da fredag kveld kom, og jeg og 7 andre reiste ned i minibussen til Billy. De 6 siste, som studerer i Cuenca, fant vi allerede på plass på stedet når vi ankom ganske så seint om kvelden. Så var det bare å kaste seg uti både det ene og det andre, og det ble en riktig så latterfull og artig kveld. God stemning hele veien, rett og slett

Jeg klarer jo ikke dy meg, og MÅ opp i det største og verste man kan finne i sånne fornøyelsesparker, og jeg endte da selvfølgelig opp i den o'store "Blackout". Den kan sammenliknes med en litt mindre versjon av "SpinSpider" i Tusenfryd, og det var bare fire av oss i gjengen som våget oss opp i den.

Nervøsiteten var til å ta og føle på før vi plutselig satt i setene, og jeg husker ikke så veldig mye av selve "turen", for etter å ha blitt snurret opp-ned en del ganger har man ikke lenger helt kontroll på seg selv.

Til alle de andres store fornøyelse var vi visstnok ganske bleike om nebbet da vi kom tuslende i live ut fra det hele, og et av kveldens store høydepunkt viste seg å være da jeg lo så tårene spratt, noe som i ettertid har blitt viderefortalt i halve Cañar som at jeg gråt som ei lita jente etterpå. Jaja, det er godt jeg kunne spre litt glede, i alle fall, hehe.

Et annet moro-moment, som vi fremdeles ler svært så godt av, var en rund snurre-dings som innimellom hoppet og ristet oss løs noe så voldsomt at det ble forferdelig vanskelig å holde seg fast.

Det fikk Billy erfare da han på rist nummer 3 lettet fra sitteplassen, fløy elegant over armelenet han egentlig skulle holde seg godt fast i, og landet pladask på gulvet ved siden av, mens maskinen fortsatte å sprette oss rundt. Kjære vene, som vi lo! Og siden noen hadde klart å feste det hele på film fikk vi oss mange gode latterkuler i løpet av kvelden da vi måtte se opptaket førti ganger for å nyte synet om igjen og om igjen.

Jeg for min del klarte å holde meg på plass, men prisen jeg betalte for det var en god mengde slag mot albuen da armen min ble dunket mot en metallkant. Siden det var uaktuelt å slippe taket, etter erfaringen vi gjorde oss med Billy, ble det noen relativt smertefulle minutter, og resultatet både kjennes og vises fremdeles godt 3 dager etterpå… Lekkert!

Jeg forholdt meg deretter relativt rolig etter å ha blitt ristet ganske grundig, og det mest spenstige jeg våget meg utpå etterpå var en liten orm av en berg-og-dalbane. Noen testet flere ting, og radiobiler var veldig populært. Jeg og noen av de andre fungerte mest som fotografer og heia-gjeng mot slutten av kvelden, så her har dere et lite utvalg av bildene som ble tatt:

Billy, Ellen Maud og Daniel:

Ellen Maud, Daniel og Gina:

Jhonatan (i bakgrunnen), Ellen Maud, Gina og Daniel:

Ruben og Karolina:

Jeg og Ellen Maud:

Karolina:

Magdalena:

Gina prøver å spise jordbær med sjokoladetrekk på pinne…

Og Ellen Maud gjør et forsøk på det samme:

Daniel, Billy og Magdalena:

Mine to volontør-"kollegaer", Ellen Maud og Gina:

Gina, Magdalena og Ellen Maud måler høyde…

Jeg, Daniel, Billy, Magdalena og Gina på tampen av kvelden.

Nærmere kl 23.30 gikk returen tilbake til Cañar, og vi var bra slitne hele gjengen. Men det var en veldig kjekk utflukt, og det som jeg syns er det beste av alt, er at dette var et initiativ fra ungdomsgjengen selv, og at de i tillegg gjennomførte det! Klapp-klapp-klapp! Det er fremgang fra i fjor, da dette kanskje ville vært en vag ide som ikke noen hadde gjort noe praktisk gjennomførbart med. Flinke folk, med en helt ny type engasjement og guts, med andre ord! Det liker vi, og det heier vi på! Og det er nok helt klart det nye ungdomsstyrets president, Jhonatan, som skal ha mye av æren for at dette ble noe av! Veldig kjekt og spennende å se at det har vært utvikling på disse tingene siden i fjor!