På fredag var det klart for en liten utflukt til den mystiske innsjøen Culebrillas som ligger laaaaaangt oppe i fjellheimen en god times kjøring på en skikkelig crappy grusvei. Uten at jeg til nå har giddet å sette meg skikkelig inn i alle legendene og mytene rundt dette området, så vet jeg i alle fall at det var et veldig sentralt område for inkaene og hadde nær sammenheng med Ingapirca. Det går blant annet en vei mellom de to stedene, og det er også i nærheten av Culebrillas at man antar at steinene til selve soltempelet i Ingapirca er hentet fra. Elven som slynger seg ned til innsjøen er også gjenstand for utallige historier om slangen, som er så viktig i de gamle fortellingene herfra. Jeg har fram til nå ikke hatt mulighet til å besøke innsjøen, og var derfor strålende fornøyd da en mulighet bød seg på fredag.
Etter innmari mye risting av kropp og sjel på vei opp dit var det godt å strekke på beina, og det så også ut til at været var med oss for en gang skyld. Sjekk så fint!
Vi labbet nedover mot vannet, men så ble det plutselig bråstopp. For noen hundre meter lenger nede oppdaget vi en flokk med sinte okser som beitet, og her var det på ingen måte noen inngjerding mellom oss og dyrene… Jeg vet ikke om det vises så godt på bildet, men til høyre for den lille knausen er det flere svarte små prikker som altså da er disse oksene:
Tanken på et nærgående møte med disse illsinte oksene fristet ikke akkurat, og særlig ikke da de reiste seg og hevet hodene mot oss. Det er ingen hemmelighet at pulsen økte litt på det tidspunktet. Vi listet oss forsiktig litt nedover mot elva vi hadde på vår høyre side og satt der med hjertet i halsen og ventet på at det skulle dukke opp et par oksehorn over gresstustene. Til slutt tok frykten overhånd og vi delvis løp opp igjen mot bilen. På veien opp møtte vi tre amerikanske turister som langet nedover mot oksene med hver sin fiskestang (til tross for tydelige skilt om at fisking er forbudt…), og jeg prøvde så godt jeg kunne å advare om hva som ventet dem lenger nede. De takket høflig for tipset og FORTSATTE å gå nedover. Heldigvis tok de en vei et stykke utenom som gjorde at oksene ikke gadd å løpe etter dem. Ikke lenge etter dukket det også opp noen fotografer fra kommunen som også tok samme vei, og det gikk fint. Vi vurderte å følge deres eksempel, men så beveget plutselig oksene seg oppover mot oss og spredte seg sånn at de dekket hele området oppover… Og når det i tillegg var regn på vei konkluderte vi skuffet med at det var på tide å legge inn årene og returnere.
På veien nedover kom regnet. Og da snakker vi noe så til de grader mye nedbør og vann! På et tidspunkt haglet det til og med så mye at det la seg hvitt rundt omkring. Disse stakkars alpakkaene samlet seg da det stod på som verst, og jeg må le av hvor utrolig teite de egentlig ser ut.
Om veien var hullete og fæl da vi kjørte opp var den definitivt ikke bedre på veien ned da det regnet i tillegg… Men vi kom oss nå hjem til slutt fra denne gedigne bomturen. Og apropos, så lurer jeg fremdeles på om turistene og fotografene noen gang kom seg opp til bilene igjen da de måtte gå forbi en haug med okser som sperret veien deres… Who knows…?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar