Siden man rullerer på hvem som har ansvar for søndagsgudstjenestene i kirka i Cañar hender det at det er ungdomsgruppa sin tur å ordne den, og slik var det nå på søndag. Tilfeldighetene skulle også ha det til at dette var en veldig spesiell gudstjeneste, i og med at den skulle inneholde både et bryllup OG en barnedåp. Det festlige var at ingen visste verken hvem som skulle gifte seg eller hvem som skulle døpes, så alle løp rundt og var supernysgjerrige på hvem som kom til å dukke opp. Gjengen fra ungdomsgruppa møttes en time før gudstjenesten skulle starte og vi pyntet med blomster, ballonger og … (hold deg fast!) DOPAPIR. Det enkle er ofte det beste, eller noe sånt? Litt etter gudstjenesten hadde startet dukket også brudeparet opp, og det viste seg å være et veldig ungt par som ingen egentlig kjente. De var kledd opp i skikkelig Cañar-drakt fra topp til tå, og det var tydelig at de var rimelig nervøse.
Gudstjenesten foregikk egentlig omtrent som normalt, bortsett fra at talen handlet om ekteskapet, at det midt inni ble gjennomført en vielse og en dåp, og at det var ekstra mange som ville fram og synge og sånn i vitnedelen på slutten. Gudstjenesten varte også mye lenger enn vanlig, men jeg fikk et fint lite avbrekk da jeg fulgte Elisabeth på bussen da hun måtte dra av gårde. Det er også første gang jeg har sett kirka såpass full på en søndag, for folk ble faktisk stående litt ut av inngangen. Alle folkene gjorde det også vanskelig å få tatt bilder, så jeg sitter dessverre på null og niks bildebevis…
Siden dette skulle være en såpass spesiell søndag, og det i tillegg var ungdommene som skulle ha ansvaret, hadde vi fått beskjed om å kle på oss finstasen. Dermed møtte de av oss nordmennene som har skaffet oss Cañar-klær opp i det, og vi får fremdeles like mange fornøyde kommentarer av alle som ser oss når vi rusler rundt i disse draktene. "Alle" vil dessuten bli tatt bilde av med GUS-student Lars, for det er ekstra stas når mannfolka tar på seg poncho.
Etter gudstjenesten var det skikkelig pampamesa i hagen bak Radio Ingapirka, noe som betyr at man heller ut masse mat på sjal og skjerf i gresset og så er det bare å røske til seg det du får tak i av godsaker. Dessverre forsvant kjøttet litt for fort, og vi ble ikke skikkelig mette, så vi (det vil si vi norske + noen av ungdommene) endte opp med å spise ordentlig middag på en restaurant oppe i sentrum i stedet. Dessuten fant vi oss iskrem til dessert et annet sted, og tuslet lenge og vel rundt i gatene. Siden vi var lure nok til å ikke ta med oss andre klær slik at vi kunne skifte, ble vi gående med full Cañar-drakt hele ettermiddagen, og da skjørtet hadde tynget lenge nok og skoene holdt på å ta knekken på beina mine stakk jeg hjem for å skifte og DER endte min sosiale helg. De andre stakk hjem til GUS-teamet hvor ryktene skal ha det til at det ble både spill og moro til langt utpå kvelden.
Nå er jeg tilbake i Cuenca igjen hvor jeg så vidt er i gang med å fundere på hvordan kapittel to av masteroppgaven min skal bli, og jeg kjenner at jeg nesten gleder meg litt til å endelig komme i gang med selve analysen. La oss håpe det fortsetter sånn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar