Ida og jeg bor et lite stykke utenfor selve sentrum av Cañar, på et lite sted som heter Nar. Leiligheten/huset vi bor i er det brune huset dere ser under treet på bildet under (bildet er forøvrig 5 år gammelt, så treet er nå borte og stammen fungerer for tiden utmerket som hoggstabbe). Det store huset ved siden av er den såkalte “klinikken i Nar” som ble startet som en del av Normisjons arbeid i området for mange år siden. Klinikken har først og fremst vært en fødselsklinikk, og jeg fikk være med og observere en fødsel der da jeg bodde her for snart 5 år siden. Klinikken er nå på vei til å gå ut av drift, men det er fremdeles litt aktivitet hos disse annerledes naboene våre, noe vi fikk erfare kvelden før vi reiste av gårde på ferien vår.
Jeg og Ida satt og så på en koselig film i stua da det plutselig banka på døra vår. Der stod sykepleier Rosa Mainati som jeg kjenner fra tidligere og vi ble stående og prate litt med henne om løst og fast. Så sa hun at det var fødsel på klinikken, og det endte opp med at filmen ble satt på pause og vi stod brått inni fødestua. Der var det ei 19 år gammel jente som skulle føde sitt første barn, og da vi kom inn dit var det full action med lege, sykepleier og jentas mor til stede i tillegg til Ida og meg.
Jeg tror det tok nærmere et par timer fra selve fødselen var i full gang til ungen var ute, og jenta slet med å få ut ungen, og det så ikke spesielt behagelig ut. Men hun var veldig stille, og hylingen man kjenner fra TV-fødsler var på ingen måte tilstede. Til slutt kom da heldigvis den lille gutten til verden (om enn med litt forlenget hode pga den langdryge fødselen….), og både den nybakte mora og vi kunne endelig puste lettet ut.
Etterpå gjenstod måling, veiing, bading, påkledning og dulling. Sykepleier Rosa tok seg av den jobben mens klokka gikk sakte men sikkert inn i natta.
Til slutt var klokka nærmere midnatt, og siden jeg og Ida skulle aaaaltfor tidlig opp neste dag for å rekke en buss måtte vi etter hvert finne senga. Kvelden ble med andre ord ikke helt som vi hadde planlagt, kan man si.
Det er jammen ganske stas å bo like ved klinikken, for man vet aldri hva som plutselig kan skje! For oss bød denne kvelden på et aldri så lite nybakt vitnesbyrd om Guds evigvarende skapermakt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar