Tålmodighetens prøve…

Som nevnt går ting ikke alltid som planlagt her i Ecuador. Det fikk jeg hardt og brutalt kjenne på kroppen da vi skulle ordne oss såkalt “censo”, altså registrere meg i migrasjonssystemet her i landet, og deretter få et slags innbyggerkort kalt “cedula”. Dette må ordnes innen en måned etter ankomst til landet (altså innen 16. sept), og før man kommer så langt må man sende passet og visumpapirer til Quito hvor man får et stempel som bekrefter visumet. Dette ble gjort ganske kjapt, og vi var dermed klare for å fikse censoen.

Tirsdag 6. september drog vi derfor til Cuenca for å fikse det. Først måtte vi ta svart-hvitt-kopier av passet og visumet, og dette måtte deretter puttes i en helt spesiell brun A4-konvolutt. Så drog vi til migrasjonskontoret i halv 11-tida hvor vi først fikk beskjed om at datasystemet ikke funket pga regn, og at vi måtte komme tilbake klokka halv 3. Det gjorde vi, og etter å ha sittet lenge i kø var det vår tur. Ida fikk ordnet sine greier med én gang. Men… Det gjorde ikke jeg…

Mitt navn eksisterte visstnok to ganger i systemet, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte enten til Quito (8 timers bussreise) eller til Guayaquil (4 timers bussreise) for å “unificarme”, altså “bli ett med meg selv”, fordi det kun var der de kunne fikse det. Hvorfor denne feilen fantes aner jeg ikke, men de har nok noe å gjøre med at jeg har hatt liknende visum her tidligere, og så har de ikke oppdaget det da jeg kom hit denne gangen og så har de registert meg helt på nytt.

Tidlig neste morgen satt vi på bussen mot Guayaquil (og måtte derfor ha fri fra jobb). Vi var på plass på migrasjonskontoret der i 12-tiden, og fikk beskjed om å komme tilbake klokka halv 3 fordi mannen som kunne fikse greiene mine ikke kom før da. Vi slo i hjel noen timer på bussterminalen, og halv 3 var vi tilbake på kontoret. Der var køen blitt laaaang, og det var flere enn oss som ventet på denne mannen.

 

Til slutt var det gått en time, og han hadde enda ikke kommet, og et par andre ventende damer drog oss med opp på kontoret til hovedsjefen for at vi sammen skulle be ham om å få fart på sakene. Svaret hans lød: “Beklager, men han som egentlig gjør den jobben er ute i farspermisjon, og vikaren befinner seg for øyeblikket på flyplassen for å fikse en PC… Det handler om prioritering”. Fytti….!

Men han ringte likevel til fyren for å be han skynde seg, og etter enda en time kom han i full fart inn på kontoret. Da var jeg så vanvittig lei av å vente!!! Helt fantastisk at det finnes hele TO menn i hele Guayaquil (som har over 3 millioner innbyggere) som har autoritet nok til å gjøre akkurat den jobben…! Arrrg!

“Å bli ett med meg selv” tok omtrent 30 sekunder… Men jeg måtte likevel vente 48 timer før det ble gjeldende, og fikk beskjed om å komme tilbake på mandag for å sjekke at alt var ok. UAKTUELT, siden jeg da ville være på plass i fjellet igjen…! Vi ble forresten nødt til å overnatte i Guayaquil ei natt før vi endelig kom oss hjem igjen til Cañar på torsdag.

På toppen av alt bæsjet ei due på meg i Guayaquil…. Blæ!

Mandag 12. september drog vi til Cuenca igjen for å gjøre et nytt forsøk på å få ordna censoen, men etter å ha sittet en time i kø fikk vi beskjed om at “nå er der ikke flere censoer”. Etter å ha mast litt  på dem ble det sagt at vi kunne komme igjen dagen etterpå. Dermed endte vi opp med å kjøpe oss hver vår tannbørste og en tannkrem og ta inn på gjestehuset i Cuenca selv om det på INGEN måte var planen å overnatte i byen…

Tidlig neste morgen tuslet vi ned til migrasjonskontoret IGJEN, og der ble vi sittende…

Etter å ha sittet to laaaaange timer i kø var det endelig min tur. Mannen som jobber der husket meg igjen, og spenningen var stor da han skulle sjekke om jeg nå var én eller to personer i systemet. Og HALLELUJA, – jeg hadde blitt ett med meg selv!

Etter aaaaaaaaltfor mange timer med venting totalt, aaaaaaltfor mange timer med buss, aaaaaaaaltfor mange utsettelser, og aaaaaaalt for mye tålmodighetstesting har jeg nå ENDELIG fått ordnet alt, og jeg er nå den lykkelige eier av min helt egne cedula!

Og snipp snapp snute, så var det marerittet ute!