Stadig nye opplevelser i Cañar

Hvis det er én ting jeg har lært etter en del tid i Ecuador, så er det at man ALDRI skal tro at man vet hva som skal komme til å skje her. Det fikk vi nok en gang erfare på jobb på fredag.

Vi trodde vi så frem mot en relativt lang og rolig arbeidsdag (jobber egentlig fra kl 07.25 til kl 15.30), men så fikk vi plutselig beskjed om at bestemora til den ene sekretæren som jobber på skolen vår var død. Vi ble fortalt at alle lærerne og kollegaene på skolen skulle hjem til den sørgende familien litt utpå dagen for å vise dem respekt og kondolere. Og det var tydelig forventet at jeg og Ida også skulle være med.

I starten skjønte vi ikke helt hva det var vi skulle, men sakte men sikkert gikk det opp for oss at det vi skulle være med på, faktisk var et likskue….

Vi hoppet inn i bilene og kjørte av gårde (mens elevene fikk fri resten av dagen fra kl 13.00), og jeg og Ida havnet selvfølgelig bakpå lasteplanet.Etter ei stund kom vi fram til et hus hvor det var en del folk allerede. Midt inne i stua stod kista med masse lys og roser rundt, og alle satte seg på stoler som var plassert rundt omkring i rommet (Beklager dårlig bilde under, men de elektriske lysene tok helt av…)

Vi ble servert kjekt, drops, brus, juice, suppe, kaffe med aaaaltfor mye sukker, brød… Ja, vi var STAPPMETTE etterpå. Så ble vi sittende der i nærmere halvannen time, og som avslutning siterte folk rundt oss masse katolske bønner, siden dette tydelig var en katolsk familie.

Det er visstnok vanlig skikk blant urbefolkningen her at man har dette likskuet i 2 døgn før man begraver den døde, og da kommer det masse folk innom på besøk til den sørgende familien. De besøkende blir da servert mat og drikke, som vi også ble, og så skal det visst være noe opplegg ved midnatt også (men akkurat dét stod vi over…).

Veldig spennende og interessant å få med seg denne opplevelsen her, selv om dagen brått ble litt annerledes enn vi hadde trodd da vi stod opp.