Jorge, Ricardo og Ester

Det er navnene på tre av nabobarna våre. De kommer stadig innom oss på besøk, og etterhvert har de også blitt tryggere på Ida og meg. Kulturen her oppe i fjellet innebærer at folk er ganske sjenerte, men disse søte barna har våget seg inn i livene våre, og vi syns det er kjempekoselig når de stikker innom. Her møtte vi dem da de var på vei hjem fra skolen:

Det startet med at de tittet opp fra vinduet, som jeg har blogget om før, men nå banker de bare på døra, og spør pent om de kan få komme inn. Jorge, som er eldst, kommer innom oftere enn de to andre, mens minstesøstera Ester enda ikke har vært hos oss så lenge om gangen. Men de blir stadig mer husvarme, så vi føler snart at vi har fått tre små barn i familien

I starten syns de nok det var litt flaut å si at de hadde lyst på mat når vi tilbød dem det, men nå våger de faktisk å si at de veldig gjerne vil spise hos oss, og det setter vi pris på. Og de hjelper oss gjerne med matlaging, borddekking, lystenning og fyring i ovnen.

 

Dessuten syns de det er veldig kjekt å spille spill hjemme hos oss, og gitaren som Ida har kjøpt er også populær. Her er det eldstemann Jorge som prøver seg på en trall:

Jorge, Ricardo og Ester bor hos tanten og onkelen sin og deres fire barn som snart er voksne. Moren og faren til de tre barna “våre” forlot dem da de var små for å reise til USA og søke lykken der. De tre barna ble overlatt til bestemoren sin, men siden hun knapt klarte ta vare på dem flyttet de til tanten og onkelen sin som så at noe måtte gjøres.

Foreldrene deres lovet å sende penger til dem, men alt de får er rundt 500 kroner i halvåret, og det er ikke nok. Derfor er de, som Jorge fortalte meg, “fattige folk”, og ber til Gud hver dag om at de skal ha nok mat. På fredag tok pengene slutt igjen, og da måtte tanten og onkelen reise i flere timer for å selge diverse frukt og grønnsaker nede ved kysten. Det som ikke ble solgt, er det de har å spise denne uka..

På skolen får de litt brus og et par kjeks hvis de rekker å komme dit i tide (Ricardo er en liten syvsover, så ofte kommer de seg for seint av gårde…), og hvis de kommer for seint må de vente helt til klokka 15 for å få mat. Jorge fortalte meg at av og til danser bokstavene foran øynene på ham når han prøver å lese, for han er så sulten… Og de andre barna vil ikke dele maten sin med han fordi han aldri gir dem noe igjen. Men han har jo ingenting å gi dem…

Det er forferdelig vondt når et lite barn sitter rett foran deg og forteller om foreldrene som har reist fra dem, det harde arbeidet onkelen og tanten må slite seg gjennom for å skaffe dem mat, pengene som tar slutt, sultne mager, og et kaldt hus som gjør at de må sove mange i samme seng for å holde varmen…

Da er det godt å i det minste kunne tilby dem et måltid med god og varm middag når de er innom, eller litt frukt midt på dagen. Kanskje er det også nok at vi bare åpner hjemmet vårt slik at de kan få klunke litt på gitaren, kose seg med et par brettspill, og ha noen der som lytter når de forteller om hverdagen sin. Dessuten har jeg aldri sett noen bli så stolt over å få ei brukt bukse og ei slitt hvit t-skjorte som Jorge ble da han fikk noen av min lillebrors gamle klær.

Jeg er ikke en person som pleier å ta meg så veldig nær av historier om fattige mennesker, selv om jeg vet at jeg burde det. Men når de plutselig sitter i stua mi, så blir saken en helt annen. Disse tre barna har fått en helt spesiell plass i hjertene våre, og særlig eldstemann Jorge har etter hvert åpnet seg mye for oss. Det er både vondt å godt på samme tid.

Det blir nok ikke siste gangen disse barna dukker opp her på bloggen, og jeg håper at dere som leser om dem også kan lære å bli glad i Jorge, Ricardo og Ester. De trenger meg og Ida mens vi er her, og de trenger at vi alle sammen husker på dem og ber for dem.

Vil du være med å legge livene deres fram for Gud?